Denne dama har redda folk fra økonomisk ruin, som en slags Luksusfellen i kommunal innpakning. Hun har fått inn penga, samtidig som hun har fått et godt rykte på bygda. I dag har «skatten vår» sin siste dag på jobb. Ikke fordi hun vil slutte, men fordi hun må.
Bakgrunn: Bråstopp for skattesuksessen på Revetal.
Lise Wåden Tandberg (61) kom til skattekontoret på Revetal for 15 år siden, og satt der mutters aleine. Og for å gjøre en lang historie kort:
På det meste var de femten ansatte som hadde ansvaret for fem kommuner.
Menneske med stor M i systemet med stadig større S
I dag, fredag 30. oktober 2020, er siste dag på jobb på Revetal for et menneske med stor M i det store systemet med stadig større S.
– Jeg er bekymra for framtida. For de som sitter der og lurer på åssen en skal klare å gjøre opp for seg. Som lurer på om det er rekti, det kravet som har dumpa ned i postkassa.
– Det er fortsatt de som trenger en prat når ting tårner seg opp.
En skjebne bak ethvert navn og fødselsnummer
– Og det gjelder vel oss alle: At vi kan trenge en prat. Og at det kan tårne seg opp, det kan det for alle og enhver i løpet av livet.
Lise veit at det er en skjebne bak ethvert navn og fødselsnummer. Hun og hennes Re-stab har vært kjente fjes som det har vært trygt og godt å komme til.
Mang en gang har de tatt turen hjem til folk, og floka har løst seg opp over en kaffikopp: «Dette finner vi ut av, vi lager en plan».
De aller fleste betaler sin skatt med glede
– Noen ganger er kravet rett og slett feil. Det verste tilfellet av feilberegning retta vi kravet fra 3,5 mill til 350.000 kroner.
Rett skal være rett. Og da er Lises erfaring at folk betaler sin skatt med glede. – Ni av ti ønsker jo å gjøre opp for seg.
– Men noen ganger er kravet feil. Og noen ganger trenger man hjelp – uansett hvor rekti kravet er.
Får til mer med mindre ressurser
Dessuten, får man hjelp så sprer det gode rykte seg, og flere kommer for hjelp når det trengs. Derfor er skattesjefa høyt aktet i lokalsamfunnet, og det er ikke alle i etaten forunt.
Du sku’ tru Lise hadde lange dager på jobb og skreiv overtidstimer så blekket spruta, men nei.
– Vi har fått til mer, med mindre ressurser. Denne måten å jobbe på er bare vinn-vinn.
Fra stummende mørke til et glimt av lys
Lise har ei svær blomstergruppe stående i fellesarealet. Den kom med et kort der det sto: «Jeg hadde ikke vært i live, hvis ikke jeg bodde i Re kommune».
– Det er jeg stolt av – både blomster og tilbakemelding. Så den blomstergruppa har jeg klart å holde i live, sjøl om det er en god stund siden jeg fikk den nå.
Lise forteller om praten rundt kjøkkenbordet, der alt gikk fra stummende mørkt til et glimt av lys. En plan, en vei ut av uføre. Og planen ble fulgt til punkt og prikke.
Savner Re-mentaliteten
– Det kan være så enkelt, mener Lise som er bekymra for framtida som innebærer lengre avstander, ikke som i Re: Korte avstander og kjente fjes.
For skattesjefa har ikke mura seg inne på fritida, heller. Hun har vært med på å arrangere Re middelalderdager, vært med i revyer, og har bydd på seg sjøl også utenfor kontortid.
– Jeg savner Re-mentaliteten. Alt som er blitt borte i sammenslåinga.
«Detta får vi te’!»
– I Re skulle det være godt å jobbe, der alle ønska det beste for alle. Det merka jeg med en gang jeg kom hit for femten år siden. Det var kort vei fra et problem oppsto, til det var løst.
– Og det gjennomsyra hele Re, helt fra topp til bånn, fra ordførere og rådmann til de på gølvet. Alle ville det beste for Re, på tvers av partier, etater og virksomheter.
– Nå er det et hierarki av en annen verden. Ja, jeg savner mentaliteten i Re: «Detta får vi te’!»
Siste kapittel i den lokale skattesuksesshistorien
Lise forteller at hun anser seg som veldig heldig, som har fått jobbe i Re kommune. Men fra nyttår var det slutt på Re, og nå er det slutt på kommunal skatteinnkreving.
Den samme regjeringa som pressa på for kommunereform fikk også trumfa gjennom skattereformen, om enn til store protester – også fra Re. Kommunestyret sendte et krystallklart høringssvar, der de ville beholde den lokale løsninga også i nye Tønsberg.
Ironisk nok var skattekontoret på Revetal et av kroneksemplene på hva større enheter kan utrette. Men nå er siste kapittel i den lokale skattesuksesshistorien skrevet.
Fokus på det menneskelige aspektet
Lise starter i ny jobb i Drammen, som seniorrådgiver for avdeling for innkreving mot personlig skatteytere. Hun går fra å ha ansvar for alt; person, firma og kontrollfunksjon, til et smalere ansvarsområde for et langt større geografisk område.
– Jeg har hatt femten fantastiske år her i Re. Jeg ække bekymra for meg – men jeg er bekymra for alle de som trenger noen å prate med.
– Det vi har fanga opp, tror ikke jeg opplegget med større avstand og større systemer klarer å fange opp. Vi har hele tida hatt fokus på det menneskelige aspektet oppi alt.
– Vi ses a’!
ReAvisa veit at savnet etter Lise vil bli stort blant regnskapsførere, næringsdrivende og alle andre skatteytere som har hatt stor nytte av å ha kort vei til gode svar. For når alt kommer til alt er vi jo skatteytere, alle og enhver.
Men Lise forsikrer at røttene i Re har rekki å vokse seg solide og dype. Så Lise blir å se i lokalsamfunnet, sjøl om bosted er Hof og ny arbeidsadresse er i Drammen.
– Jeg har allerede satt meg opp på dugnadslistene for Re middelalderdager, forteller hun før hun farter inn til aller siste møte med skattegjengen sin på Revetal.
– Så vi ses a’!