Fire spørsmål som feller eller frifinner Revac-ledelsen

HORTEN/LINNESTAD: Var lagringen på Linnestad innenfor tillatelsen som var gitt? Visste Revac-ledelsen om brannfaren før det brant? Burde Revac-ledelsen uansett visst om risikoen? Og til slutt – kan Revac lastes for miljøskadene?

ReAvisa har fulgt mesteparten av den omfattende Revac-rettssaken i Nordre Vestfold tingrett. Dette er vår oppsummering, etter at retten er hevet for siste dag og mange venter spent på dommen.

Det kan bli snakk om fengselsstraff og millionbøter, hvis aktor får det som han vil. Det kan ende med full frifinnelse, hvis de tiltaltes forsvarerteam får det som de vil.

Revac, KMT og tre i Revac-ledelsen har stilt med fem advokater for å tale deres sak. På andre siden av salen sitter politiadvokater og spesialetterforskere i Økokrim.

Spørsmålet er ikke hva Revac-ledelsen skulle ha gjort, utifra all verdens etterpåklokskap. Spørsmålet er hva Revac-ledelsen burde ha gjort – utifra det de visste før brannen.

Daglig leder i Revac påstår at de ikke kunne vite hvor stor risiko haugen på 1.250 tonn plast og elektronisk avfall utgjorde. De planla til og med at den skulle vokse nesten dobbelt så stor, til 2.000 tonn.

De trodde ikke det var så farlig. Hvis de hadde trodd det var farlig, hadde de aldri gjort det, påsto daglig leder i sin frie forklaring. Det høres jo ut som sunn fornuft.

Revac-lederen viste til risikoreduserende tiltak, som to dagers karantenetid på Lundteigen før transport til Linnestad. Da var det minimal sjanse for selvantenning, etter Revacs tidligere erfaringer med liknende masser.

Daglig leder kunne likevel ikke utelukke en brannfare, men han mente den var så liten at det bare var en teoretisk mulighet for brann. Vel, det begynte å brenne. Men som sagt – vi skal la all verdens etterpåklokskap ligge.

Likevel har det ene brannfaglige sakkyndige vitnet etter det andre påpekt: Brannfaren i tilsvarende hauger har vært kjent i årevis. Det er ikke noe nytt. Det er barnelærdom, som et sakkyndig vitne sa:

Her var det glassbiter som kan ta fyr i en solstråle, det var gamle batterier som alltid kan ha restenergi i seg og kortslutte, det var kondensatorer og kretskort – og alt sammen lå i en stor luftig, oksygenrik haug med lett antennelig, svært brennbar oppkvernet plast.

Det er ikke bare en teoretisk mulighet for brann, som daglig leder hevder – det er en oppskrift på brann, ifølge brannfaglig ekspertise.

Det burde alle skjønne, spesielt bedriftsledere innenfor bransjen. Det uttalte både brannsjef Per Olav Pettersen, branningeniør Jarle Steinnes, branningeniør Nina Kristin Høm – alle brannfaglig sakkyndige vitner.

Derfor blir spørsmålet også: Hvis Revac-ledelsen faktisk ikke hadde kunnskap om brannfaren, burde de gjort mer for å tilegne seg kunnskap – og hadde det vært vanskelig?

– Det er et kjapt google-søk så har du svaret, sa et krystallklart sakkyndig vitne Nina Kristin Høm. Hun er branningeniør med avfallshauger som sitt spesialfelt.

Revac la etter brannen fram en risikoanalyse for haugen på Linnestad. Her hadde aktoratet mye å ta tak i. Revac-ledelsen fant det nødvendig med kameraovervåking og branninspeksjon nå og da for en mye mindre haug på Lundteigen.

Mens for haugen som vokste seg kjempestor på Linnestad fant man det ikke nødvendig med tilsvarende tiltak. Heller ikke å dele den opp, så den ville vært lettere å hanskes med hvis det skulle oppstå brann.

På akkurat dette punktet innså Revac-ledelsen at det var verre med en diger haug på Linnestad enn en liten på Lundteigen: Hvis det skulle oppstå brann, ble den vurdert som mer alvorlig.

Det kommer fram av en risikoanalyse datert før brannen, men på aktors spørsmål innrømmer et vitne fra Revac-ledelsen at det er påført «visse avklaringer» etter brannen.

Aktor mener risikovurderingen er hvert fall delvis tilbakedatert. Det er ikke smågutter og -jenter fra Økokrim som har gått gjennom datamaskiner og kommunikasjon mellom de tiltalte.

Data er analysert og Revac-ledelsen er blitt gransket til minste detalj.

Økokrims spesialetterforskere fant at risikoanalysen for haugen, datert før brannen til januar 2014, ble i verste fall skrevet i sin helhet – i beste fall endret på – så seint som i august 2014. Det vil si rundt en måned etter brannen.

Men ikke alt er nedtegnet på papir eller PC. Aktor spør om et styremøte, der avgjørelser av stor betydning for sakens utfall ble tatt.

«Hvem tok den beslutningen?» «Hvem var tilstede?» «Hvem hadde kunnskap om dette?» – og så videre.

– Nå tror jeg ikke vi har møter i styre og stell akkurat som alle andre er vant med, svarte daglig leder i vitneboksen – tydelig irritert over aktors utspørring om mye han ikke kunne svare skikkelig på.

– Vi tar en prat sammen i bilen på vei til ett eller annet, vi ringes når det er noe, eller møtes her og der. Vi sitter ikke rundt et stort, flott styrebord og kaller det styremøte, sånn som mange andre sikkert gjør.

Derfor er det ikke alt som er skrevet ned på papir eller PC – så enkelt er det. Og så vanskelig kunne det blitt. Men det har ikke vært særlig motstridende opplysninger mellom de tre tiltalte i Revac-ledelsen om det viktigste spørsmålet:

Daglig leder tar på seg skylda. Han har vært klar hele veien på at det var han som hadde ideen og tok beslutningen om å legge haugen på Linnestad og la den vokse seg stor.

Så blir det spennende å se hva slags tillatelser som kan strekkes til å gjelde en slik lagring. Fylkesmannens miljøvernsjef mener at de i sin anmeldelse la godvilja til da de anmeldte bedriftene for «brudd på tillatelser».

– Det kan godt være at de ikke hadde tillatelse i det hele tatt. I såfall rammer en slik overtredelse langt hardere reint strafferettslig.

For tillatelser kan ikke byttes på, mellom forskjellige firma og forskjellige juridiske personer som står ansvarlig for tillatelsen i de enkelte firmaene, og tillatelser kan heller ikke flyttes fra sted til sted. Dette gjorde Fylkesmannens miljøvernsjef Elisabeth Rui helt klart i vitneboksen.

En tillatelse gjelder det konkrete geografiske området den er søkt for, og for Revac sin del gjaldt det Lundteigen – ikke Linnestad.

Haugen lå på området til et samarbeidende firma i samme bransje, KMT. De hadde tillatelser, men ikke til dette. Dessuten var haugen Revacs eiendom. Ingen av firmaene hadde tillatelse til å la en slik haug vokse seg stor, mener Fylkesmannen i Vestfold.

Revac-forsvarerne er uenig. De viser til «mottak, lagring og behandling» i tillatelsen, de viser til «inntil 12 måneder lagring» for «farlig avfall», og de mener at etter en karantenetid på Lundteigen gir en helt annen risiko ved lagring på Linnestad.

Og de får støtte fra ett brannfaglig sakkyndig vitne; Guttorm Liebe, brannsjef i Skien kommune. Han mener karantenetida har redusert risikoen for brann, og enda klarere var han på at han mener brannvesenet burde slokka på en annen og mer effektiv måte.

Her har vi kommet til det tredje store spørsmålet: Kan Revac lastes for miljøskadene brannen førte til? Det vil ha betydning for en eventuell straffeutmåling.

Revac-lederen gikk langt i å kritisere brannvesenet for laber innsats. Brannen blussa opp igjen, og det er kommet fram at miljøkonsekvensene ble langt større av den andre fasen av brannen enn den første.

Brannsjef i Skien Liebe mener brannmannskapene burde gått inn og delt opp haugen for å slokke, helt fra starten av. Vende og spyle, gjennom hele haugen. Det er den mest effektive slokkemetoden i en slik masse.

På spørsmål fra rettens administrator om det sakkyndige vitnet ville komme med kritikk til brannvesenet, svarte vitnet nei. Likevel må vitnemålet ses på som akkurat det: Han mente brannmannskapenes innsats hadde vært feil fra starten av.

Motsatsen til dette vitnemålet er branningeniør og skadestedsleder for brannmannskapene under brannen, Jarle Steinnes, sin forklaring. Han beskriver brannen som «heftig» og mente det ikke var forsvarlig å gå inn i haugen – så voldsom som brannen var, og så stor som haugen var.

Da brannen blussa opp igjen, la røyken seg helt ned til bakken og det gjorde slokkingsarbeidet vanskelig. Branningeniøren viste til at det hadde vært noe helt annet hvis det var laga branngater inn i haugen, for eksempel.

Brannmannskapene kom rett og slett ikke skikkelig til i slokkingsarbeidet.

Det er forståelig at Revac-ledelsen følte at brannvesenet ikke gjorde nok. Steinnes forteller om Revac-ansatte som måtte holdes tilbake, siden det ikke var forsvarlig å bli eksponert for den svarte, tjukke røyken.

Brannmannskapene har også et ansvar for å tenke på helsa til folk i slokkingsarbeidet.

Brannvesenet var absolutt ikke forberedt på hva som møtte dem på Linnestad. De hadde aldri blitt varsla om den store haugen med plast og elektronisk avfall, kom det fram i løpet av rettssaken. Heller ikke Fylkesmannen i Vestfold var klar over lagringen.

Haugen som skulle vokse seg så stor som inntil 2.000 tonn var dermed en eneste stor hemmelighet. Det framstår som merkelig, siden både Revac og Fylkesmannens representanter forteller om en god dialog fram til brannen.

Påtalemyndigheten mener det tyder på at Revac-ledelsen skjønte at lagringen var ulovlig og at det måtte holdes hemmelig.

Forsvarerne mener det viser at Revac-ledelsen handlet i god tro. Hadde de vært i tvil, hadde veien vært kort til Fylkesmannen for avklarende spørsmål, sa forsvarer Toril Dale helt avslutningsvis i sin prosedyre.

Dialogen var langt ifra like god mellom Revac-ledelsen og Fylkesmannens representanter i rettssalen: Revacs daglige leder var tydelig forbanna over mye av det som ble sagt.

Stedfortredende fylkesmiljøvernsjef under brannen Fred-Ivar Syrstad var også veldig krass i kritikken til Revac.

– Det er jo ikke uvanlig at det er noe støy og klager rundt bedrifter – naboklager og liknende. Men i Revacs tilfelle har det vært usedvanlig mye, sier Syrstad og hentyder til en omfattende misnøye rundt bedriften gjennom flere år – som eksploderte under og etter den alvorlige brannen.

Akkurat det ble bekrefta i et nabovitnemål under rettens befaring på Linnestad:

– Jeg har ikke tillit til at Revac-ledelsen har den kompetansen som skal til for å drive utifra de tillatelsene de har fått. Jeg stoler ikke på dem, sa en av de nærmeste Revac-naboene Thina Alice Andersen Lund under ed.

Men misnøye fra naboer er ikke nok til å bli sendt bak lås og slå. Retten må finne det bevist at Revac har brutt gjeldende lov, forskrift og overtrådt vilkårene i tillatelsen gitt fra Fylkesmann i Vestfold.

Det koker ned til følgende fire spørsmål:

Var lagringen av haugen på Linnestad brudd på tillatelsen fra Fylkesmannen i Vestfold? Visste Revac-ledelsen om risikoen før det brant? Burde Revac-ledelsen visst om risikoen før det brant? Og kan Revac lastes for miljøskadene?

Er svaret fullt ut ja på spørsmålene, går det mot domfellelse. Er svaret nei blir det full frifinnelse. Så enkelt – og så vanskelig – er det.

Dommen ventes klar i løpet av ett par-tre ukers tid.

Les alle ReAvisa-sakene fra Revac-rettssaken:

• Revac-forsvarerne krever full frifinnelse
• Aktor vil ha fengselsstraff for Revac-ledelsen
• Vesentlig brudd på tillatelsen – eller ikke tillatelse i det hele tatt?
• Brannsjef: Mener Revac burde vært klar over risikoen
• Revac-naboer: – Våre bekymringer ble latterliggjort
• Revac-lederen: – Hadde jeg vært det minste i tvil om at ikke alt var i orden, hadde jeg gjort noe med det tvert!
• Enig om miljøskadene – uenig om skyld
• Straks settes retten for Revac-rettssaken
• Alvorlig tiltale mot Revac-ledelsen

Annonse: