GODT HUMØR: Ingenting godt kommer av å være gretten og tverr, mener Rødje. Da er det bedre å smile til livet – og ikke minst kundene, da han ratta drosje rundt i bygda. Foto: Stian Ormestad, ReAvisa.
Rødje kjørte drosje så å si døgnet rundt i årevis og kjenner bygda ut og inn: Folk, familier, gater og adresser. – Det var litt av et kjør, mimrer han. I dag er det nok mange som ringer Rødje igjen, for den humørfylte karen fyller 80 år.
Les papiravisa på nettavisa: ReAvisas sommermagasin 2024.
Her finner du papiravisa i avishyller i Re og omegn – sjekk hvor.
De aller fleste i bygda kjenner Rødje. Sånn blir det, når du er en serviceinnstilt drosjesjåfør ganske så over snittet. – Folk kjenner meg igjen fortsatt, ja. Og jeg får kjeft for at jeg har slutta – enda det er 15 år siden.
«Ring Rødje» var det som gjaldt helt siden han tok over drosjeløyvet i gamle Ramnes kommune. Han tok telefonen, nesten uansett.
Rødje fyller 80 år
MANGE HISTORIER: Rødje er en historieforteller, som kjenner hele bygda. Både folk, familier, gater og adresser. Det blir også noen røverhistorier i bursdagspraten. Foto: Stian Ormestad, ReAvisa.
– «Rekorden» er 12 timer søvn på 7 dager, det var uka si det, forteller Rødje. Kaffikoppen røper at han heter John til fornavn, ikke mange veit det. Heller ikke at Harry er mellomnavnet.
At han fyller 80 år i dag mandag 5. august 2024, det er det flere som har fått med seg. ReAvisa blir tipsa om jubileum nå og da, men dette jubileet har vi fått flere tips om enn de fleste andre.
«Ring Rødje», lyder et tips. Noe de fleste i bygda vår har gjort mang en gang.
Et variert arbeidsliv
– Jeg hadde aldri kjørt drosje før, veitu, sier han og ler så røykdottene svirrer rundt under taket i stua hjemme på Brår. Rødje forteller om starten, der han overtok et drøsjeløyve og starta eget drosjefirma – uten noen som helst erfaring.
Han hadde vært ute til sjøs fra 1960 til 1979, med noen opphold for skolegang på kokkeskolen. Skipskokk ble til kjøkkensjef på Granli.
Så kjørte han lastebil. Mot alle odds, for han hadde knust albuen og fikk beskjed av legene at han aldri kom til å jobbe igjen.
– Det var litt av et kjør
– Det va’kke snakk om! Det var bare et spørsmål om NÅR jeg kom meg tilbake i jobb og HVA jeg kunne jobbe med. Drosje passa bra, det fikk jeg te’.
– Heldigvis var det ingen andre som ville ha det, sier han om drøsjeløyvet som ble ledig i 1994.
– Jeg kan for så vidt skjønne det, det var litt av et kjør, sier han og ler godt.
Ekstraservice? Det er Rødje, det
FAVORITTBILEN: Det går i Toyota, nå som da. Forskjellen er bare at drosjene var røde, privatbilen er sølvgrå. Foto: Stian Ormestad, ReAvisa.
Ei vanlig arbeidsuke besto ofte av 15 – 16 timers arbeidsdager, sju dager i uka – hverdag som helg. I tillegg var det noe kontorarbeid, – det måtte til noen sånne drittdager, forteller Rødje om å sitte på kontor.
Han likte seg best ute blant folk, med passasjerer i bilen. Enten det var fulle folk på vei hjem fra fest, eller gamle skrøpelige på vei til eller fra legen.
Historiene er mange, ute i bygda vår. Om denne karen. Om servicen. En service som ikke nødvendigvis følger med en helt vanlig taxi-tur.
En kaffikopp før eller etter turen
– Joa, jeg kunne bli litt trøtt og sliten innimellom – men jeg grua meg aldri for å dra på jobb, det var alltid trivelig å kjøre, med så udømmelig mye fine folk i bygda.
– Ja, jeg hadde verdens fineste kunder. Du kommer veldig nære folk, sier Rødje og blir for en sjelden gangs skyld litt stille. Ellers går praten i ett, bare avbrutt av et magadrag nå og da.
– Hadde vi tid, var det alltid en kaffikopp før eller etter turen. For så jeg at jeg hadde litt tid, så tok jeg meg tid. Det gjorde jeg alltid.
Billig, men lønnsomt
Det å kjøre folk til og fra legen, der folk kan være langt nede. – Hadde jeg tid, og noen ganger uten at jeg hadde tid, så ble jeg med inn og tok en kaffi. Tenk, gamle blir kanskje sittende aleine etter en sånn legetime, etter å ha fått en sånn beskjed.
Rødje har også kjørt folk hjem på sitt aller mest festlige. Tross fyll og fanteri, – jeg hadde aldri noe plunder i bilen. Jeg var kanskje litt for grei, jeg tok 200 kroner fra by’n og lå godt under de andre.
– Jeg var litt rimeligere på pris, men hadde mye mer å gjørra. Rekorden på ei natt var 13 turer med folk hjem fra by’n. Det blir penger ut av sånt, sjøl om jeg ikke tok meg best betalt.
– Treffi så mange trivelige mennesker
Å DRA TE’ SJØS! Rødje har et lite båtmuseum i gangen, i form av bilder av haugevis med båter. – Jeg har alt i hue, veitu. Foto: Stian Ormestad, ReAvisa.
Det var ikke bare kaffikopper han ble bedt med inn på, etter en nattlig tur hjem fra byen hendte det han takka ja til å bli med inn på litt nattmat. – Jeg har treffi så mange trivelig mennesker, bare bra folk.
Rødje har kjørt mange pengelense festløver hjem. – Men penga kom. De lå i en konvolutt på bakrommet på bensinstasjon eller på Dallas i løpet av mandagen.
Dette var før vipps. – Jeg har alltid fått oppgjøret som avtalt. Men noen ganger har jeg ikke tatt meg betalt – av gode grunner, sier Rødje bestemt.
Glad i å prate
Han bar inn varer etter butikktur, måka trappa, smørte opp hengsler, hjalp på med skoa – alt sånt var noe som fulgte med som en service når du tok drosje med Rødje.
– Ja, det var en selvfølge – og hvert fall ikke noe jeg tok noe for. Jeg starta alltid opp takstameteret etter at alle var i bilen og vi skulle kjøre av gårde. Jeg er jo glad i å prate.
– Og det ska’kke kunden betale for, sier han og ler. – Men en gang fikk jeg beskjed om å starte takstameteret før kaffikoppen, så de må ha satt pris på praten.
«Alt var bedre før»
– Du må være det, skal du ha en sånn jobb. Glad i å prate, glad i mennesker. Hvis ikke du er det, må du jaggu finne på noe annet. Det er mennesker vi transporterer, det har noen folk i bransjen glømt. Det finnes fortsatt flinke folk, men ikke alle.
At «alt var bedre før», er et refreng som går igjen. Rødje har opplevd det sjøl, som da han skulle ha en operasjon på sjukehus og drosja kom først en time og et kvarter etter timen starta.
Ikke rart det offentlige taper i den andre enden, på folk som ikke møter opp til sjukehustimen sin. – Familie må ta fri fra jobb for å kjøre sine gamle og sjuke, for du kan ikke stole på drosja. Det er IKKE bra. For sånn skal det IKKE værra.
Alltid satt pris på eldre folk
DIGGER LOKALAVISA: – Så mye folk jeg prater med, og alle skryter av ReAvisa – så du får bli med på bilde, du au, sier Rødje til Re-daktøren som er innom på en bursdagsprat. – Og det MÅ du ta med, altså! Foto: Stian Ormestad, ReAvisa.
Rødje slutta å kjøre drosje i 2009, da orka han ikke mer. Et hardkjør med jobb så å si døgnet rundt tar på, så sjøl om han hadde drømmejobben måtte han parkere drosja, litt før ordinær pensjonsalder.
Men han fortsatte å hjelpe noen eldre i bygda med ærend, kjøre til butikken, legen, fotpleie og frisør. – Noen av dem hadde jeg jo kjent siden 1950-tallet. Da de spurte, kunne jeg ikke si annet enn ja.
Siste turen med ei god og gammel venninne var rett før hun fylte 103 år, da skulle hun til frisøren. – Jeg har lært mange eldre folk å kjenne, det har jeg satt pris på helt siden jeg var liten.
Fri og frank i sin beste alder
Rødje vokste opp mesteparten av barndommen hos bestemora si, faren døde av tuberkulose da han bare var noen dager gammel og hans mor ble lagt inn på sjukehus da han var 4 år gammel.
– Legene som henta henne sa at hun skulle komme hjem om noen dager, det var de lengste dagene jeg veit om – jeg var fire år da, og hun kom ut igjen etter at jeg hadde blitt godt voksen.
Sjøl har Rødje tre barn og ei eks-kone han har et godt forhold til. Ekteskapet røyk under den verste taxi-tida.
– Beste bursdagsgaven jeg kan tenke meg
Den store dagen i dag skal feires som de hvert fall de ti forrige bursdagene: Hos jentungen, der bursdagsgaven er en deilig middag med familien, i år som tidligere år.
– Ho er så flink til å lage mat, så det er noe jeg virkelig setter pris på. Ja, det syns jeg er innmari ålreit. Og du veit, i min alder har du det meste.
– En middag med familien er den beste bursdagsgaven jeg kan tenke meg.
Måtte mønstre av
BOR SENTRALT: Rødje liker å bo på Brår, med kort vei til det aller meste. Men drosja kommer sjelden som bestilt, og det irriterer ham noe så frøktli. Foto: Stian Ormestad, ReAvisa.
Noe av det kjæreste Rødje eier, er bildene av alle skipene i gangen. Det er tett i tett med skip, han har all info om dem i hue. Det er bare å la seg imponere av omvisningen.
Hadde han ikke måttet mønstre av på grunn av skaden i armen, så hadde neppe bygda vår fått en så serviceinnstilt drosjesjåfør som vi var så heldig å få.
Livet på sjøen var det aller beste, nesten tjue år ble det. Historiene er mange, så er også historiene fra drosja. Det var egentlig like bra.
Glad i drosjebilene sine
En annen kjær eiendel er bilen, selvfølgelig en Toyota – som han også alltid hadde som drosje. – Jeg veit at jeg valgte de rette bilene, med de rette fargene. Alltid Toyota, alltid røde.
Den kjæreste av dem alle hadde akkurat vært på service etter å ha runda 820.000 (!!!) – uten en neste lyte. Hele bygda fulgte med på opptellinga til en million kilometer på telleren, tur for tur.
Men så ble det krasj i Kilekrysset og bilen ble kondemnert. Da var drosjekusken vår langt nede – han ble skikkelig glad i bilene sine.
Redda av blåbærlyngen
Det hadde vært nære på flere ganger, som da han holdt på å sovne etter en veldig lang arbeidsøkt. Over Tinghaugveien begynte blåbærlyngen å slå oppunder sida på bilen.
– Det var en forløper til sånn rugle-asfalt som vi har på veikantene i dag – da bråvåkna jeg skikkelig, altså, sier Rødje og ler så røykbombene detoneres over hele stua.
– Jeg trudde jeg hadde trøkt inn hele sida på bilen, men så var det bare litt blåfarge fra blåbærkart.
Folk ringer fortsatt for kjøre
DRØMMEJOBBEN – I DATIDA: Rødje tror ikke det er mulig å drifte et lite taxi-firma i dag, som han gjorde den gang. De første par åra var han helt aleine og jobba så å si døgnet rundt. Det hadde han lite i mot å gjørra. – Jeg likte å jobbe, jeg. Foto: Stian Ormestad, ReAvisa.
Rødje forteller mange historier, men folk blir helst nevnt med kallenavn og levende beskrivelser. – Jeg er dårlig på navn, men jeg kjenner alle fjes.
Han bytta aldri telefonnummer og ble lenge ringt opp døgnet rundt av folk som trengte taxi. – Det er ikke lenge siden jeg ble ringt ei lørdagsnatt.
De første åra var han aleine, men så ble det ansatt to faste og noen ekstra helgevakter. Da ble det litt mer tilnærma normale arbeidstider.
Drosjenæringa i dag: – Bare rot!
Om det han dreiv med i oppstarten sier Rødje at det ikke hadde gått nå. Om drosjenæringa i dag har han to ord: – Bare rot!
Rødje ville valgt det samme igjen, bare rammene hadde vært de samme som for tredve år siden. Men det er de ikke.
I dag kan det være umulig å få tak i drosje i Re. Mange tips til ReAvisa tyder på det. Folk går glipp av legetimer og sjukehus-avtaler.
Den gang var det ni drosjebiler i Re
– Folk kommer seg ikke til avtaler i tide, men det er jo ikke noe rart sånn som det er organisert i dag. Det går utover tilbudet på bygda. Tenk, da jeg holdt på var det ni drosjebiler her i Re!
– Jeg hadde tre i Ramnes, i Våle var det to med to hver, i Fon var det to – og alle hadde mer enn nok å gjørra, med godt samarbeid oss i mellom.
Men i dag kan det være at man ikke hadde tjent penger, eller at det er noe annet som gjør at alt er annerledes, grubler Rødje.
Lite søvn, men veldig trivelig
– Jeg følger ikke så veldig med lenger. Jeg ble oppgitt også den gangen da jeg kjørte drosje sjøl, om alt som ble regulert med hvem og hva og hvor vi kunne kjøre.
– Jeg ville bare kjøre folk fra A til B og kanskje videre til C og D, slik de sjøl ville blir frakta fram til dit de skulle. Jeg ville at kundene mine skulle være trygge og rekke fram i tide til alle avtaler.
Drosjekusk var verdens beste yrke. Eller nest best, nest etter livet ute til sjøs. Lite søvn, men veldig trivelig. – Hadde jeg orka, så hadde jeg fortsatt – men alt har sin ende, sier den ferske 80-åringen.
MANNEN UTEN FORNAVN: Alle kjenner Rødje. Men ikke alle kjenner fornavnet, som kaffikoppen røper: John. De færreste kjenner til mellomnavnet: Harry. John Harry Rødje fyller 80 år i dag, mandag 5. august 2024. Foto: Stian Ormestad, ReAvisa.
Les også: Trond Wifstad hedret for et langt liv i kommunens tjeneste.
Sjekk også: Nå har “den røde mannen” gått av med pensjon.
LIKER DU LOKALAVISA – VIL DU STØTTE JOBBEN SOM GJØRES?
REAVISA-VIPPSEN ER 54 02 82.
Les mer om folk i Re.
