SPREKINGER: Tante Ann-Karin Joberg (49) og nevø Sebastian Joberg Horn (20) har gjennomført en sprek sykkelsommer og er nå tilbake i Re, det vil si hjemme i Undrumsdal og på Bjune. Foto: Privat.
Sebastian Joberg Horn (20) og tante Ann-Karin Joberg (49) tar sommerferien på sykkelsetet. Les mer om turen i ReAvisa sommermagasin på papir, sjekk også denne nettsaken i forkant av avreise – og reisebrev får du javnt og trutt her på nettavisa.
Les papiravisa på nettavisa: ReAvisas sommermagasin 2024.
Her finner du papiravisa i avishyller i Re og omegn – sjekk hvor.
Turen ferdig, tante og nevø sitter på flyplassen og kjenner på en lettelse over å være ferdig, samt ydmykhet over utfordringa. For det har vært tøft. Etter fire dager, som skulle være rolige, starta vi 17. juli vår egen Tour de France-etappe som gikk fra Pinerollo til Valloire og bydde på 140 km og nærmere 4.000 høydemeter.
En dag både Sebastian og tante var nervøse for, men som gikk overaskende bra – og etter ett par litt tøffe dager mentalt, var det stor lettelse og jubel da vi så skiltene inn mot Valloire!
Tunge oppoverbakker
SKUFFER PÅ: Det har krevd krefter å gjennomføre denne sykkelsommeren. Foto: Privat.
Men turen var ikke over og langt derifra, vi kunne skimte en ende på turen, men store utfordringer ventet. Dagen etter gikk turen tilbake over turens så langt høyeste stigning Col du Galibier, 2.645 meter over havet, før vi trilla nedover til Guillestre. Der fant vi ut at en ny topp skulle bestiges.
Vi hadde prestert å booke hotell i fine Risoul. Uheldigvis var det 15 gode kilometer til toppen og en liten mental knekk venta oss. Etter gode samtaler hjemmefra og nerding om neste dags etappe, var vi klare for å gyve løs på den siste brutale dagen.
Fredag 19. juli: Vi skulle sykle opp to fjell hvor den siste ikke var for de skjøre. Cime de la Bonette, Europas høyeste asfalterte vei… 2.802 meter over havet. Vi skulle opp, og dette før sirkuset fra TDF passerte.
Hindringer på veien
Den store dagen starter spennende. Tante har sovet dårlig fordi Sebastian har nerda hele kvelden før med antall høydemeter, kilometer, og så videre. Vi starta stigningen opp Col de Vars på 2.108 meter over havet.
Klatringa begynte og det gikk knirkefritt, helt til vi tre kilometer fra toppen begynte å møte på politi som ville ha oss til å gå til toppen. Og begrunnelsen var, sykkelritt.
Stresset begynte å skjære gjennom blodårene på Sebastian, å gå her var uaktuelt, han skulle til toppen av Bonette før Tour de France kjørte forbi.
En ubeskrivelig følelse
MÅ HENTE MOTIVASJON: Det ble noen gode prater med de her hjemme på veien. Foto: Privat.
Etter litt godsnakking slapp vi forbi og turen kunne fortsette. Stigningen til Bonette starter omsider og en småstressa Sebastian sykler fra Ann-Karin tidlig. Etter mye kriging siste uka og siste tida når vi Bonette og en ubeskrivelig følelse av ydmykhet og stolthet slår innover.
Sjøl en ganske stor gutt føler seg liten og blir litt rørt når man ser utover omgivelsene og tenker tilbake på uka man har lagt bak seg.
Omsider kommer Tour de France-rytterne, og en drøm går i oppfyllelse når man står å heier dem fram over toppen.
Spenning helt til siste slutt
Nedoverbakkene venter og herifra er det 2.802 negative høydemeter før avreise i Nice to dager seinere. Etter å ha trilla ned med ett lite pitstopp og overnatting i Auron ankom vi Nice.
Her var vi kjempeglade og rørt, da sykkelturen omsider var ferdig. Søndag så vi igjen Tour de France-rytterne, der vi heia rytterne fram i gatene i Nice i avslutningsetappen nede ved strandpromenaden, før flyplassen omsider ventet.
Et forsinka fly klarte å lage en siste spenningstopp, men når det landa trygt på Gardemoen klokka 02.00 på natta var gjensynsgleden stor med norsk god luft og familie og kjæreste.
Borte bra, men hjemme i Re best
FAMILIEFERIE: Tante tråkker på, litt mer anstrengt enn den spreke nevøen sin som ikke «sparer på kreftene». Foto: Privat.
Når vi ser tilbake på turen er det med ydmykhet og respekt for det var en tøff tur, men sitter også igjen med en stolthet og mestringsfølelse jeg aldri har følt før, forteller Sebastian.
Det er deilig å komme hjem til lett sommerregn og 20 grader, til å sove i egen seng og til å spise mat i stedet for å få i seg næring, forteller Ann-Karin.
Det er deilig å ikke drikke vann av sykkelflasker, gå med bleiebukse og hjelm, og til å kunne vifte med tærne uten sykkelsko på.
Ikke så avdanka allikevel
Men, vi har hatt en fantastisk tur! Sebastian kan alt om Tour de France, sykkelrytterne, høydemetere, hastighet, næring og resitutsjon. Han har kasta seg over segmenter og lagt inn imponerende innsats både opp- og nedover.
Han har kommet fram dit vi skal leeenge før meg, og fått god tid til å hente seg inn. Men han har også blitt sliten! Jeg, derimot, har hatt tid til både kaffe, croissanter og kos, jeg har blitt kjent med mennesker fra her og der, og hatt en herlig tur.
Jeg har blitt solid parkert når det gjelder hastighet, men det gjør ikke noe. Jeg har funnet ut at jeg ikke er så avdanka allikevel. Jeg klarte det!
Herlig å være på tur sammen
EN OPPLEVELSE FOR LIVET: Sykkelsommeren var slitsom, men fantastisk fin, oppsummerer tante og nevø. Foto: Privat.
I tillegg har jeg truffet mange syklister som er mye eldre enn meg – sykkelbuksa til noen var eldre enn meg!!, forteller tante. Så jeg kan bare fortsette å tråkke videre, det er mange veier og fjell igjen.
Det har også vært herlig å være på tur med Sebastian. Man blir veldig godt kjent på en tur hvor man spiser, sliter, sover og snakker sammen.
Det er fint for en tante å oppdage at den lille nevøen har vokst opp til å bli en voksen mann, men allikevel fortsatt er den samme gutten.
Møter hverdagsmenneskene
ITALIENSKE SLETTER: Milevis med olivenlunder. Foto: Privat.
Denne turen kommer vi til å huske for resten av livet. Og jeg kommer til å fortsette å sykle på ferie. Da treffer jeg hverdagsmenneskene som kan fortelle litt fra livene sine, jeg får se kjøkkenhager, alle slags dyr, og får spise mye forskjellig mat.
Jeg får prøvd meg på så mye – sol, regn, motvind, oppoverbakker, nedoverbakker, punkteringer, gnagsår, stillhet, tunneler, svette, neglsprett og så mye mer.
Det er deilig på en rar måte å utfordre seg sjøl, på å gå utenfor komfortsonen, og se om jeg klarer det.
Deilig å la tankene fly
Det er deilig å tråkke i vei og bare la tankene fly, ganske stressfritt. Og så komme hjem til Undrumsdal, være med familien og gå tur med bikkja. Jeg digger livet mitt!
Takk for følget, hilser Ann-Karin og Sebastian i det siste reisebrevet fra sykkelsommeren 2024.
Og tante og nevø ønsker alle en fortsatt god sommer.
AKTIV SOMMERFERIE: Tante Ann Karin Joberg (49) fra Undrumsdal og nevø Sebastian Joberg Horn (20) fra Bjune legger ut på en lang sykkeltur i Europa i sommer. Foto: Stian Orrmestad, ReAvisa.
Bakgrunn: Nå starter sommerferien på sykkelsetet.
LIKER DU LOKALAVISA – VIL DU STØTTE JOBBEN SOM GJØRES?
REAVISA-VIPPSEN ER 54 02 82.
Sjekk ReAvisas sommermagasin 2024.
