SERVICEDAMENE: Gry Adolfsen (60) og Lill Haugerud (60) har sitti i skranken i alle år. Foto: Stian Ormestad.
Noe av det siste Gry og Lill pakker med seg, er en bunke med takkekort fra takknemlige folk i bygda vår. Og noen nesten utslitte Re kommune-kopper.
Bakgrunn: Tjenester nær folk? Ikke i skranken på Revetal.
Vi veit ikke helt når, men en gang i løpet av våren er automatiseringa av skranken på kommunehuset ferdig – og du vil møte maskiner og ikke mennesker her.
ReAvisa spurte om å få ta en prat med radarparet bak skranken. På tampen av februar tok Gry, Lill og Re-daktøren en kjapp kaffikopp og en prat.
Jobba her i alle år
Kaffi’n serveres i en Re kommune-kopp. Slitt og velbrukt, og skrifta med «kommune» er så å si borte. «Ny og varm» er for lengst historie. Men koppen blir med til by’n, forteller Gry Adolfsen (60).
Hun har jobba i skranken her helt siden kommunehuset sto ferdig, mens Lill Haugerud (60) starta to år seinere. Det er nå henholdsvis 17 og 15 år siden.
Arbeidsoppgavene har vært mange og varierte – det har vært mye mer å finne på enn noen kunne ha fantasi til å skrive i en stillingsbeskrivelse.
Spørsmål av alle slag
– Det var ei eldre dame her som lurte på telefonnummeret til en behandler av noe slag her på Revetal, minns jeg. Vi leita og leita, men fant det ikke, forteller Gry. – Da la jeg på sprang bort dit og spurte, så dama fikk nummeret.
– Her om dagen kom en eldre kar innom som hadde fått en melding på telefonen, som han lurte på om kunne være fra kommunen eller ikke. Vi fant kjapt ut at det var det ikke, at det var lureri, forteller Lill.
Spørsmålene de har fått oppigjennom åra har vært av alle tenkelige og utenkelige slag. Og de svarer så godt de kan, eller sender folk videre til rette vedkommende.
«Takk for oss-sak»
Denne hjelpa har vært veldig viktig for mange. Så viktig at det har vanka blomster, konfekt og godord. Damene har spart på brev og postkort fra takknemlige folk og foreninger i bygda vår.
Re-daktøren er så heldig å få bla gjennom bunken. – Men ikke la dette bli en sånn «sjøl-skrytete sak», altså. Dette er ikke sånn «se så flinke vi er, a’-sak». Vi blir med på dette for å si «takk for oss».
«Snakk om rett person på rett arbeidsplass», leser vi blant alle de fine strofene på alle de flotte takkekorta. «Takk for smilende service gjennom alle år». «Åssen sku’ vi klart oss uten dere?»
Mer tungvint for folk?
Folk kommer og spør om alt mulig rart, og damene svarer. Den siste tida har det vært mye om korona og hvor man kan få tak i selvtester og sånt.
De kopierer, tar i mot dokumenter og sender videre til rette vedkommende. De leverer ut og tar inn nøkler til biler og bygg, de ordner opp med adgangskort, og de har krykkeutleie.
Hvordan alt dette skal løses i framtida, veit vi ikke nå. Frykten blant de som er avhengig av tjenestene er at dette blir tungvint for folk. At man må sette av en halv dag for å komme seg til byen med buss for å ordne noe man før fikk gjort i forbifarta her på Revetal.
Stikk i strid med det som ble lova
– Vi liker å hjelpe folk og at folk er fornøyde. Dette er en kjempetrivelig arbeidsplass, jeg kjenner at jeg får en klump i halsen bare av å tenke på det, at vi skal vri om låsen her for siste gang, sier Gry.
Hun veit hvem dette risikerer å gå ut over blant innbyggerne våre. Det er ting og tang som kan bli stående ugjort og ubesvart når mennesker byttes ut med maskiner.
At det blir en arena mindre å kontakte kommunen på, det er helt sikkert. Den nye storkommunen fjerner seg fra folk flest – stikk i strid med det som ble lova.
Normalen utpå landet
– Her om dagen hilsa jeg på bamsen til ei lita jente som skulle på helsestasjonen, forteller Lill. – Det er bare sånn…. det er så…. nei, jeg finner ikke ord. Det er små forhold, tettere på – ja, rett og slett trivelig.
– Vi har jo fulgt folk fra babyvogna og oppover hele veien, og vi kjenner jo folk. Det er det som er så fint på et lite sted, understreker Lill. Av de som kommer fra Tønsberg for å jobbe her i Re, forteller folk at det er så hyggelig å komme til Revetal.
– Jeg snapper opp navn og sånt, og sier hei og navnet til folk. Da hender det at noen blir helt satt ut, og sier «nei, så hyggelig!», akkurat som om det er noe ekstraordinært. Men det er jo normalen, det, for oss her utpå landet.
Besøksmåling under korona
De to blide damene ble kjapt Re kommunes ansikt utad. Kommunehuset, skrankene og arbeidsplassene deres sto ferdig tre år etter sammenslåinga av Ramnes og Våle.
Men etter kommunesammenslåinga med Tønsberg ble det mindre å gjøre. Den viktigste grunnen er vel korona, men også det at kommunehuset tappes for folk og tjenester. – Det er mye som ikke er her lenger, som skatt, barnevern, PPT – da blir det også mindre besøk på kommunehuset.
Besøket ble målt i to omganger, begge to i korona-tid. Men det ble likevel grunnlaget for de folkevalgtes avgjørelse om å automatisere servicetorget:
– Jeg synes ikke det var noe stas, nei. Må innrømme det, sa gammel-ordfører Thorvald Hillestad (SP) i gamle Re kommune til ReAvisa om vedtaket.
Kommunens nye «ansikt» utad
Nå skal en svartlakkert greie med en flatskjerm på toppen overta for damene. Foreløpig er ikke kontakten plugga i, men så snart det skjer blir den kommunens «ansikt» utad i Re.
– Hils på nye Gry og Lill, sier damene og ler godt. – Både lavere og tynnere, og kanskje ikke like glad i å skravle, sier de med en god dose galgenhumor. Ingen veit helt hvordan det blir i framtida, men maskinen testes ut nå og da.
En framtredende folkevalgt var innom her om dagen for å få en «rett kopi». Da kunne vedkommende være glad for at vedtaket han stemte for ikke er satt ut i livet enda.
Damene vil ikke ha fokus på det, men det er umulig å ikke kjenne på det: Dette er trist. I det store bildet blir enda en bit av det nære og varme av gamle Re borte.
Ny og varm maskin
– Men maskinen er både «ny og varm» da, for ledningen dras ut med en gang de er ferdig med å teste den – hvis ikke begynner det å lukte litt svidd her.
Det blir en overgangsperiode før damene pakker seg ut for siste gang. Framdriftsplanen for automatiseringa veit vi ikke helt sikkert enda.
– Tenk, i en alder av 60 skal jeg for aller første gang få et eget kontor, sier Lill.
Verdens beste jobb på verdens beste sted
– Jeg har alltid sitti i front, ute blant folk – og jeg trives jo med det. Det har vært jobben min. Nå skal jeg få mitt eget kontor på rådhuset i Tønsberg. Da kan jeg gå på «rommet mitt», liksom. Så nå avslutter vi arbeidskarrieren som byjenter, Gry!
– Jeg jobba jo en gang i Tønsberg. Det var bare kø og trafikk og stress. Det var jo derfor jeg søkte meg hit, til Re.
– Vi var veldig heldige som fikk jobb her. Dette har vært verdens beste jobb, på verdens beste sted.
Handlekraftige damer
Damene har etter sammenslåinga med Tønsberg hatt noen arbeidsdager i by’n. Og de har allerede gjort seg bemerka der inne, for en historie av litt ferskere dato dukker opp når praten går:
– Det var ei måke som skreik og plaga naboer på en luftebalkong oppover etasjene på rådhuset. Det ble ringt etter vaktmester, men de hadde ikke tid. Neste dag kom klagene igjen.
– Da tenkte jeg at jeg kan vel gå opp og ta med meg den skrikemåka ned, forteller Lill. – «Jøss, kan du gjøre sånn?», spurte de andre. «Ja, det er jo bare en måkeunge», sa jeg, den var litt sinna og beit godt fra seg – men det gikk!
Her bare fikser vi det
– Det er kanskje et godt eksempel på at her utpå landet «bare fikser vi det»?
– Ja, jeg veit ikke hvor mye du skal legge i den historien der, men jeg tenkte det var greit å få en løsning på det. Måka ble sleppi ut i parken. Og de andre satt med hakeslepp.
Lill og Gry kommer helt sikkert til nytte på så uendelig mange vis, også på rådhuset i by’n, framover.
– Vi var så stolte
På Revetal er snart ringen slutta, en gang i løpet av vårparten. Gry forteller om sin første arbeidsdag her for ganske nøyaktig 17 år siden, nå i februar:
– Jeg husker da kommunehuset åpna, det var fakkeltog og vi var så stolte. Det sto folk nedover hele her. Jeg får gåsehud når jeg tenker på det.
– Det flotte huset, Re kommune, for framtida. Ny kommune, nytt kommunehus. Det var stor stas!
– Veldig vemodig
– Så hadde vi kongelige på besøk her. Og vi var basen for TV-aksjonen i Re, da satte vi nok rekord med antall folk innom på en dag. Men det er alle de små og store møtene med alle folka i bygda vår, alle hverdagene med små og store greier vi kan hjelpe til med. Det er det viktigste.
– Minnene er mange, og vi er glade for å ha fått oppleve alt sammen. Det er så en får en klump i halsen. Det blir veldig rart å avslutte dette flotte kapittelet her, er Gry og Lill helt enige om.
– Veldig vemodig blir det å låse døra etter siste arbeidsdag her. Vi tenker på de saker og ting som risikerer å bli ugjort, og alle spørsmål som kanskje blir stående ubesvart.
Les også: – For meg betyr det utrolig mye å møte ekte folk.
Les også om automatiseringa i papiravisa – last ned gratis.
ReAvisa spør sine lesere: Burde Re blitt en egen kommune igjen?
Du kan velge ett alternativ, og du kan stemme en gang.
Loading ...Thorvald om vedtaket: – Jeg synes ikke det var noe stas, nei. Må innrømme det.
Les også: – Det er aldri for seint å snu.
Reformene rakner rundt Re?
Les mer om folk i Re.
