Lista er lang over alt som er nedstengt, men skolene skal holde oppe. Det er å gamble med de ansattes helse, som kommer bekymra og redde på jobben hver dag med klump i magen og skrekk for å bli smitta, skriver lærer Erik Myrvang i dette leserinnlegget.
Sjekk også: – Det blir veldig deilig når det her er over!
I forbindelse med de siste dagers ganske dramatiske smitteøkning i Tønsberg og Færder, og ellers i landet, er det betimelig å stille spørsmål om nedstengninger og kriteriene for å ha hjemmekontor – eller eventuelt å fortsette og jobbe omtrent som vanlig.
De siste dagene har smitten blussa kraftig opp igjen – med den engelske varianten som er betraktelig mer smittsom. Det var dette vi alle håpet å unngå.
Lista er lang over hva som er nedstengt her i Vestfold. Dessuten er det «påbudt med hjemmekontor for de som kan» og «arbeidsgiver skal sørge for at ansatte jobber hjemmefra så langt det er praktisk mulig».
Da er det overraskende at de videregående skolene ikke stenger fysisk, men er på rødt nivå etter trafikklysmodellen og dermed skal holde åpent.
De yngre, den typiske videregående-elev, merker knapt at de blir smittet. Espen Nakstad sa senest fredag til VG at smitteøkningen er stor blant hele aldersgruppen 0 – 19 år, og at vi nasjonalt bør forsøke å målrette tiltak enda bedre.
På statsministerens pressekonferanse tidligere denne uka kom det ikke noen nye nasjonale tiltak, noe som er merkelig.
For mange er det ubegripelig at skolene ikke stenger ned i noen uker når smitten med den muterte virusvarianten virkelig blir alvor. Kunne vi ikke gjort det for å bidra til dugnaden på best mulig måte?
Elevene og lærerne på videregående og skole har svært gode digitale ferdigheter og forstår alvoret i at de må ha hjemmeundervisning.
Jeg jobber på en videregående skole med omtrent 800 elever. Likevel ser vi daglig at det til tross for både mange og gode smitteverntiltak, i realiteten er helt umulig å følge dem.
Og dette er kjernen av problemet: Hva med de ansatte som er i en helt annen aldersgruppe, enkelte med bakenforliggende sjukdommer – for ikke å snakke om familiemedlemmer som kan være i risikogruppe eller gamle og ha behov for omsorg fra akkurat oss?
Nå er det sikkert mange som tenker: Hva med de svakeste elevene som har det vanskelig hjemme og sliter på skolen? Det har statsrådene også gjentatt utallige ganger. Det er veldig bra å løfte frem dem – selvfølgelig – men i hverdagen i normaltider så er dette stadig på kartet fra skolenes side.
De mest sårbare skriker etter ressurser, men det er bestandig ressursknapphet når det gjelder å ivareta dem.
Nå veit jeg at enkelte stengte skoler har tatt inn de som trenger det som mest, og det er fantastisk. Vi tok inn enkeltelever og mindre grupper noen uker etter 12. mars i fjor, dette fungerte veldig bra.
Men å holde åpent for enhver pris synes jeg blir å kaste mynt om de ansattes helse som kommer bekymret og redde på jobben hver dag med klump i magen og gruer seg for å kunne bli smitta.
De aller mest sårbare elevene kan også ivaretas på en god måte. Kanskje de er eneste pårørende for en gammel sjuk mor som bor hjemme.
Går lærerjobben foran liv, helse og alvorlig sjukdom? Hva med påbudet om hjemmekontor?
Pandemien er også utrolig ødeleggende for elever på yrkesfag, spesielt når det blir kjent at det er korona-smitte ved skolen. Da får vi mail og telefoner fra bedriftene som ikke ønsker å ha elever utplassert.
Det har vi full forståelse for, men det siste skoleåret er for yrkesfagelever noe vi kan kalle for en eneste lang jobbsøknad.
Da er det veldig trist at dette kan bli ødelagt både fordi elevene er på skolen – og bedriftene derfor ikke ønsker å ha dem utplassert på grunn av smittefaren og verken bedrifter eller elev blir kjent eller ser hvordan dette fungerer.
Det endelige målet vårt er jo å få alle ut i jobb og at de får lærlingplass.
La i alle fall noen av de viktigste avgjørelsene være så lokale, at vi som har lokalkunnskap og kjenner hvor skoen trykker kan løse dette til det beste for alle.
Ta oss med i diskusjonen, vi som står i førsterekka i skolen.
Erik Myrvang, lærer