Skuespillerspiren ble sådd på Elverhøy-scenen, vokste seg større med skuespillerutdanning, og enda større med opptredener på scener verden rundt. Nå står Stine Fevik (36) mutters aleine på Oslo nye-scenen til knallgode anmeldelser i hovedstadspressen.
Dette kunne du først lese i ReAvisa på papir – last ned gratis!
Drømmen om å bli skuespiller veit du nesten aldri når går i oppfyllelse. For det er en usikker bransje, med et veldig trangt nåløye.
Drømmen ble til på Elverhøy-scenen som lita jente. Så de beste nyhetene fra lokalavisa hjemme i Re de siste åra, har vært om Elverhøy og redningsoperasjonen der.
– Så viktig at vi kan ikke fatte det
For seks år siden skreiv ReAvisa “kroken på døra for Ramnes ungdomslag” – og Elverhøy som forsamlingslokale. Men bygda tok tak, og akkurat ett år etter kunne ReAvisa komme med ei helt annen forside:
“Full fart på Elverhøy igjen!” Og etter det har gladsakene kommi på løpende bånd fra gode, gamle Elverhøy.
– Det er så viktig, at vi kan nesten ikke fatte det, sier Stine Fevik (36), oppvokst i Bergsåsen – og på ungdomslokalet Elverhøy i Ramnes.
Fulle hus i Oslo
Vi møtte skuespilleren på en rød benk i Revetalparken tidligere i sommer. Da var det sommerferie.
Etter fulle hus på monologen «Girls and boys» på Oslo nye, var det deilig å bare kople av med hjemmeferiebesøk hos mamma og pappa i Bergsåsen, før det er flere forestillinger nå i august og september.
Oppsetningen har fått kjempekritikker av NRK, Aftenposten, med flere.
«Perfekt for Stine Fevik»
Sistnevnte avis sin teaterkritiker Karen Frøsland Nystøyl skriver: “Etter å ha lest én side av manuset, tenkte jeg: Dette er rappkjefta, morsomt, brygger på noe. Det må være perfekt for Stine Fevik”.
Stine har skapt seg et navn i kultur-Norge. Skuespiller-drømmen har gått i oppfyllelse.
– Jeg har roa meg på at jeg kan leve av dette nå. Det er jo alltid noe usikkerhet i denne bransjen, men jeg føler meg sikrere nå enn noen gang. Og det er deilig, sier Stine.
Nye utfordringer hele tida
Likevel hun liker litt usikkerhet også. – Det var fint å være frilanser, som jeg var i en del år i starten. Jeg ble ganske seint utdanna som skuespiller, jeg gikk ikke rett fra videregående til teaterutdannelse, men hadde heller seks år som “heltidskreativ sjel”.
– Jeg er veldig takknemlig for at jeg nå får være en del av en fast arbeidsplass. Men liker samtidig at det hele tida er nye utfordringer, så jeg aldri går lei.
– Vi begynner på nye prosjekter annenhver måned, hele tida. Det er ganske så digg, forteller Stine.
Helt ko-ko
Veldig uforutsigbart ble det da korona-krisa slo over oss i mars. Stine var helt gira på premiere 19. mars, men så stengte landet ned akkurat ei uke før premiere.
– Jeg var jo helt klar, stappfull av adrenalin og alt det deilige og vonde som skjer i kroppen i siste innspurt mot premiere, og vi var akkurat på vei til å krysse målstreken.
– Det gikk fra full fokus, til rett hjem på sofaen. Lufta gikk helt ut av ballongen. Det var jo selvfølgelig frustrerende, helt koko – og noe jeg mest sannsynlig aldri opplever igjen.
– Koser meg maks på scenen
– Men det er ikke noe mer synd på meg enn alle andre. Da jeg lå der ganske så utslått på sofaen fikk jeg heller øya opp for det som skjedde i verden rundt meg. Det var likt for alle, og mye verre for mange andre enn det det var for meg. Så det var ikke tida for å være full av sjølmedlidenhet, akkurat.
Likevel: Avlyst premiere gjør veldig vondt. Men så kom nye retningslinjer fra myndighetene, som tillot premiere litt over to måneder etter først planlagt, og med et veldig begrensa publikum.
– Det er veldig gøy at vi klarte å gjennomføre forestillinger før sommeren. Det blir litt forskjell på å stå foran femti istedenfor en fullsatt sal, men jeg kosa meg maks! Det skal ikke så mye til.
– Bare det lyser ei rød lampe bak på scenen, så er jeg happy!, sier Stine og ler:
Solide røtter i Re
– Også kan jeg skryte av utsolgte hus hele veien. Det skal heller ikke så mye til, når det bare var plass til femti på hver forestilling.
Det er trivelig å være tilbake i Re. Om enn på besøk. Røttene her blir aldri helt røska opp. Revetal blir en stadig mer urban-ish bygdeby, men ikke urban nok for Stine.
Hun har ingen planer om å flytte hjem igjen.
Veldig artig med Re-fjes i salen
– Pendling er ikke min stil. Og jobben er i Oslo. Men båndene til Re er mange og sterke. Foreldrene mine bor her, venner bor her, og det er tross alt ikke langt til Oslo.
– Jeg ser stadig kjente Re-fjes i salen på forestillinger, også folk jeg ikke har sett på en del år. Det er veldig trivelig, spesielt når vi treffes tilfeldigvis over en øl etterpå.
– Det er veldig artig at folk fra Re kommer og ser. Det er vel mamma og pappa som skryter og legger ut på face, sier Stine og ler: – Jeg er ikke på face sjøl, så jeg har null kontroll.
Elverhøy i våre hjerter
På scenen har Stine full kontroll. Talentet ble fostra fram i Re av frivillige på barneteateret på Elverhøy og lærere på skolene hun gikk her. Stine har alltid elska å stå på scenen.
– Det var min greie i oppveksten. Jeg har tenkt masse på hvor viktig det var for meg. Og hvor glad jeg er for at lokale kultur-ildsjeler drar i gang sånne tilbud, sier Stine.
For det er viktig med kulturtilbud, ikke bare sport, understreker Res store kulturnavn. Stine fikk som barn utfolde seg på Elverhøy, og digger at det er full fart der igjen:
– Det er så utrolig bra!