RE PÅ FLYTTEFOT: Sammenslåing skjer hele tida. For vår del, skjedde den i fjor. Da vi slo våre Bergen-, Island- og Drammen-hjerter sammen med alle Re-hjertene her. For sammen å skape et godt sted å bo på, skriver og tegner Anna Rósa Hreinsdóttir Lossius, fersk reing fra Våle.
Det er mange delte følelser om sammenslåingen. Du hører det, om du sitter lenge nok på benken inne på Re-torvet, skriver Anna Rósa Hreinsdóttir Lossius fra Våle – en fersk reing som har slått sammen sitt islandske hjerte med alle våre grønne Re-hjerter.
Les også: ReAvisa vil fortsatt skrive om Re – vil du lese det?
Den stillheten som fanges i et øyeblikk, mens snøen daler ned, leker med et enda ungt, men trøblete sinn.
Det er en stillhet som er veldig velkommen.
Desember, er for en introvert, en noe uoversiktelig tid.
Parkeringsplassene fylles opp av flere biler enn du trodde eksisterte her i lille Re kommune.
Ja, for det heter Re. Enda.
Men i det desember krysses ut på papiret, og januar tar på sine sko av nyttårsløfter og nye treningsabonnement, så blir Re historie.
Vi kom til Re i fjor. Mine foreldre flytta hit i år. Vi hadde ingen tilknytning til stedet, annet enn at vi ville vekk fra travle Drammen.
Vekk, men ikke langt vekk.
Jeg hadde aldri hørt om Re kommune, før vi fant drømmehuset. Det gamle huset ved skogen og åkeren, og et lite bilverksted akkurat innafor sikte.
Huset med den store hagen, et hus som kunne romme nye drømmer, håp, fremtid. Huset i lille Våle.
Vi merka fort at stedet vi flytta til hadde mye historie. Mye, som var ukjent for oss, og som liksom henger i lufta.
Re kommune har levd sine kortlevde år, og nå blir den spist opp av Tønsberg, som sprer vingene på nytt.
Det er mange delte følelser om sammenslåingen.
Du hører det, om du sitter lenge nok på benken inne på Re-torvet.
Småprat som sakte blir mer politisk. Sånn etter at andre viktige ting har blitt sagt selvfølgelig.
Og du hører det på tonefallet i det folk kort nok kommenterer at «nå blir vi Tønsberg kommune».
Det er et tonefall som rommer noe skuffelse, noe undring, en uklar forventning kanskje.
Jeg er ikke sikker.
Det er et tonefall, eller stillheten mellom ordene.. nesten som stillheten som kom med snøen.
En bråkete stillhet. En merkbar stillhet.
Vi venter.
Vi venter på noe nytt vi ikke kjenner enda.
Og slik er det hver desember, men for folk i Re er det litt ekstra sånn nå.
Er det ikke?
Og hva blir det av historien vår?
Den historien vi i det gamle huset ennå ikke har hatt tid til å gjøre personlig våres, men som vi har tatt et steg inn i det siste året.
Jeg står på en frossen bakke, og tenker på at jeg befinner meg på et sted med så mye fortid som er ukjent for meg, og samtidig så mye framtid som er ukjent for oss alle.
Og det er den jeg har mest del i. Det er den som er min framtid her.
Og jeg fatter et lite håp, midt i den adopterte usikkerheten.
Et håp om at vi i ytterkanten av nye Tønsberg kommune skal lage historie verdt å stoppe opp og stå stille for.
Historie andre innflyttere kan være stolte av å få slå seg sammen med.
For sammenslåing skjer hele tida.
For vår del, skjedde den i fjor. Da vi slo våre Bergen-, Island- og Drammen-hjerter sammen med alle Re-hjertene her.
For sammen å skape et godt sted å bo på.
Og det er det.
Et godt sted å bo.
God jul fra Anna Rósa Hreinsdóttir Lossius, fersk reing fra Våle.
Sjekk også: Hva er Re for deg?
Les flere leserinnlegg i ReAvisa-arkivet.
Les mer om kommunesammenslåing.
