EN POSTMANN MED GODT HUMØR: Klaus Holt (69) starta med å sykle rundt med post i Fon. Til sommeren avslutter han en lang yrkeskarriere, og fram til da leverer han post på samme rute – men nå i bil. Foto: Stian Ormestad.
Klaus Holt vokste opp på postkontoret i Fon, og sykla med post fra tidlig i tenåra. Det neste halvåret avslutter han et langt yrkesliv med den samme ruta. – Tre generasjoner posthistorie slutter med meg.
Dette sto først på trykk i papiravisa – last ned ReAvisa, des. 2019.
Fra arkivet: Poståpneri i Fon gjennom hundre år.
Klaus Holt er tredje generasjon postmann. Han vurderte aldri noen annen yrkesvei, og da han var ung var en jobb i postverket verdens tryggeste jobb. Men det er mange omlegginger og nedskjæringer siden.
HEDRET AV KONSERTLEDELSEN: Klaus Holt (69) var en av veteranene som ble hyllet på en tilstelning i Oslo tidligere i høst. – Disse medarbeiderne har viet hele sitt arbeidsliv til Posten og våre kunder. Lojaliteten de har vist er enorm. De har fått være med på en voldsom utvikling både i bedriften de har jobbet for og i samfunnet, sier konsernsjef Tone Wille i en pressemelding. Foto: Pressemelding.
– Jeg har vært heldig som har fått lov til å jobbe et helt yrkesliv i posten, sier Klaus som blir pensjonist til sommeren.
Hedret for lang og tro tjeneste
Tidligere i høst ble flere Posten-ansatte hedret for lang og tro tjeneste. En av dem var Klaus Holt (69). Han var hedersgjest da Posten samla flere superveteraner som hadde jobba femti år i konsernet til feiring i Oslo.
Klaus starta med å sykle med post på to ruter i nordre Fon allerede som 15-åring, og ble fast ansatt som 19-åring etter å ha gått postskolen.
– Jeg sykla med post for å hjelpe mor som var postbestyrer – akkurat som bestefar hadde vært før ho. Bestefar bygde huset på Holtung i Fon – det gamle postkontoret – og det sto ferdig for hundre år siden, i 1919. Der både bodde og jobba de, forteller Klaus.
– Mor tok over som postbestyrer etter bestefar på begynnelsen av 1950-tallet.
En racer på postruta
Klaus har vokst opp med post, og hadde ingen andre ideer for yrkesvalg. – Jeg er født og oppvokst på postkontoret. Født som frimerkeslikker, sier han og ler.
Men fritida har ikke gått med til frimerkesamling. Den har heller gått med til mer fart og spenning: Bilcross. For denne karen har ikke bare putra fra postkasse til postkasse i Re, han har også kjørt som en gal mann på bane.
I tillegg er han en musikalsk postmann som synger i Vårakoret og som har spilt i korps.
Så enten går det taktfast, eller så går det radig, hvis Klaus skal kombinere hobby med jobb.
NATURLIG UTVIKLING: – Med digitalisering er Posten bare nødt til å forandre seg. Det er en naturlig utvikling som bare må gå sin gang, sier en erfaren postmann – helt uten en nostalgisk mine. – Det er helt greit. Det er en naturlig samfunnsutvikling, sånn er det bare. En må være med på utviklinga, for å fortsatt ha livets rett. Foto: Stian Ormestad.
Blir ikke med på neste omlegging
Klaus skal jobbe fram til sommerferien, og da blir det sommerferie for resten av livet. – Jeg kunne gått av forlengst, eller jeg kunne fortsatt til jeg er 72. Dette blir en slags mellomting.
– Jeg hadde egentlig tenkt til å slutte til nyttår, men ble spurt om å fortsette fram til sommeren. Da skjer det en større omlegging, og jeg kaster inn hånkle da. Men fram til da var det visst fortsatt god bruk for meg.
Omlegginger har det vært mange av. Klaus satt først i skranken, men tilfeldighetene ville ha det til at han søkte seg over til budtjeneste.
– Det gjorde vel sitt til at jeg har kunnet beholde jobben hele veien gjennom omlegginger og nedskjæringer – så en blanding av tilfeldigheter og flaks gjør at jeg kan stå hele yrkeslivet ut i Postverket. Og jeg har vært heldig med helsa. Det er jeg veldig takknemlig for, sier Klaus.
Har hatt verdens beste jobb
– Detta er en fin jobb, understreker den blide postmannen med et bredt smil under barten. – Jeg har hatt allsidige arbeidsoppgaver gjennom hele arbeidslivet. Og trivelige kunder. Det er alltid fint å treffe folk.
– Har du like god tid til å ta en prat ved postkassestativet nå om dagen, da?
– Tja, vi kan ikke prate bort tida, det kunne vi ikke før heller, men vi ser jo hvert fall folk. Og det er klart – det er ikke som før i tida da vi var inne ved kjøkkenbordet til folk.
– Da var det ikke bare post, men vi tok i mot penger og leverte ut penger. Da var det ofte både kake og kaffi å få på mange stopp langs ruta.
Post, sikringer, lyspærer og ei hjelpande hand
Det rareste Klaus har vært med på, er en gang han kom til ei kliss naken dame. – Jeg måtte kle på ho, før ho kunne bli ekspedert. Først med klær på var det mulig å ordne post og penger som bestilt.
– Men det var mer sånn før. Ikke nakne damer, altså. Men ei hjelpande hand.
Dette var ei eldre dame som tydeligvis trang den hjelpa ho fikk, så vi var også litt sosialarbeidere, rett og slett, i tidligere tider, forteller Klaus. Postbudene hadde avtale med kommunen om å si ifra hvis postkassene ikke ble tømt. De hadde et øye med lokalsamfunnet på en annen måte enn i dag.
I dag er folk mer mobile og mindre nøye på ting. Det er ikke få postkasser som fylles godt opp før de tømmes. – Klart vi trår til i dag også hvis det trengs, men det er ikke rom for det samme som før.
– Jeg har ikke telling på hvor mange lyspærer og sikringer jeg har skifta på ruta mi opp gjennom åra, sier Klaus og humrer i barten. – Men det er blitt mindre av det også.
Alt har forandra seg i løpet av et yrkesliv
BARNDOMSHJEM OG POSTKONTOR: Posthuset på Holtung, fotografert midt på 1950-tallet, etter at Klaus sin mor hadde tatt over som postbestyrer i Fon. Arkivfoto.
Posthuset på tampen av tilværelsen som postkontor.
Posthuset i dag, lenge etter at postkontoret ble lagt ned – men huset er fortsatt i familiens eie, 100 år etter at det ble bygd. I dag bor Klaus sin sønn her, med sin familie på fire. Foto: Håkon Westby.
I det store og det hele har så å si alt forandra seg i løpet av Klaus sine femti år i postverket. En jobb i posten har gått fra en veldig viktig jobb, til en mindre viktig jobb. Rett og slett fordi vi har fått andre kanaler å kommunisere på.
– Med digitalisering er Posten bare nødt til å forandre seg. Det er en naturlig utvikling som bare må gå sin gang, sier en erfaren postmann – helt uten en nostalgisk mine.
– Det er helt greit. Det er en naturlig samfunnsutvikling, sånn er det bare. En må være med på utviklinga, for å fortsatt ha livets rett.
– Du veit, tidligere sorterte vi post fra klokka sju til ti hver dag. Også hadde vi korte ruter på tre – fire mil. Nå får vi ferdig sortert post som vi bare putter i bilen og kjører, og har ruter som er tre – fire ganger så lange.
Pensjonist og vaktmester?
Det starta på 1990-tallet og har bare tatt av, alle disse omleggingene. Klaus har hengt med på alle, overlevd nedskjæringer, men nå er det slutt.
Den neste omleggingen lar han skje uten at han henger med. Og det kjennes godt å gi seg frivillig. Han synes det er leit med alle som måtte gå, uten et valg.
– Det er på tide å gi seg nå. Kari (kona, red anm) går ut i pensjon også. Da blir det mer tid til camping, barnebarn og bilcross – som heiagjeng for Kristoffer (sønnen, red anm).
– Han mener forresten at jeg må bli vaktmester på heltid på barndomshjemmet i Fon.
Kroken på døra for tre generasjoner med lokal posthistorie
I dag bor nemlig sønnen Kristoffer med samboer og to barn i posthuset på Holtung. Eller, det vil si, det er lenge siden det var posthus.
Og yrkesvalget har ikke gått i arv til en fjerde generasjon. Mens både Klaus og søster Ingegerd Holt Brattestå fikk jobb i posten, har ingen i neste generasjon valgt det.
Det er Klaus glad for. For alt har forandra seg i løpet av hans tid.
– Tre generasjoner posthistorie slutter med meg, konkluderer Klaus.
IKKE BARE POST: I løpet av et langt yrkesliv har Klaus gjort mye mer enn å putte post ned i brevsprekken. Foto: Stian Ormestad.
Siden 2012 har han og kona Kari bodd på Barkåker, etter at sønnen tok over i Fon. Men de bruker Re og Revetal enda.
– Det er hit vi drar hvis vi skal til «by’n». Så vi både jobber og handler her. Også er det øvinger med Våra-koret, og for ikke så lenge siden mye dugnadsjobb med loppemarked. Også har vi familie og venner her.
– Og kommunesammenslåing gjør at vi får alle barn og barnebarn i samme kommune igjen, med sønn med familie i Fon og datter med familie bosatt på Vear.
Og apropos kommunesammenslåing: Klaus er ikke særlig begeistra for nye Tønsberg. Han frykter Re fort kan bli en utkant.
– Revetal kommer til å klare seg fint, men det kan bli vanskelig for alle sogna rundt. Jeg stemte som jeg gjorde for å hindre en sånn kommunesammenslåing, men nå blir det jo som det blir – og da må man gjøre det beste ut av det.
Full oversikt over Re
Få har vel bedre oversikt over Re, enn Klaus. Han var tidligere teamleder for postbud i Re, og han har kjørt rutene sjøl over hele Re.
– Du veit vel mer om reinger enn noen annen?
– Nei, jeg veit ikke så mye om folk – men jeg veit mye om hvor: Hvor de bor, og hvor de eventuelt flytter hen. Men ellers legger vi oss ikke opp i hva de sender og mottar, så lenge rette brev og pakke kommer til rette postkasse.
Avslutter der han starta
En annen ting som har forandra seg stort i løpet av alle disse åra, er antall postkasser Klaus må stoppe ved i Re.
– En voldsom utvikling, skryter Klaus av lokalsamfunnet.
Da han fikk velge helt fritt hvilken rute han ønska seg i siste sjarmøretappe fram til pensjonisttilværelsen venter, valgte han selvfølgelig Fon-ruta – der han starta på sykkel for snart 55 år siden.
ET LANGT YRKESLIV I POSTVERKET: Klaus Holt (69) gikk postskolen og starta i Oslo som postaspirant i 1969, da hadde han allerede tidligere sykla med posten for mor hjemme i Fon som ungdom. I 1977 ble han poststyrer på Nykirke. Mesteparten av yrkeslivet har han jobba i Re, og han var tidligere teamleder på Revetal. De siste åra har han jobba som postbud, en oppgave han har et halvt år til før han går av med pensjon. Foto: Stian Ormestad.
Dette kunne du først lese i papiravisa – last ned ReAvisa, des. 2019.
Fra arkivet: Poståpneri i Fon gjennom hundre år.
Les mer om folk og fe i Re i ReAvisa-arkivet.
