RE-PATRIOT: Frank Wedde (55) fra Ramnes er lærer, musiker, komponist, oppfinner, lokalpatriot og aktivist. – Noen kan kanskje se på meg som en klagete fyr, men det kommer av et ønske om at kommende generasjoner skal være like heldig som meg. Foto: Stian Ormestad.
Ungdomsskolelærer Frank Wedde har gjennom tredve år hjelpa mange reinger på veien til voksenlivet. Mot alle odds.
Dette kunne du først lese i papiravisa – last ned ReAvisa, des. 2019.
Frank Wedde (55) fra Ramnes er i dag for det meste musikklærer og jobber med styrkeklassen – en gjeng som trenger litt ekstra oppfølging og en mer praktisk skolehverdag.
AKSJONISTER: Frank og dattera Jenny aksjonerte for en ny folkeavstemning om kommunesammenslåing, da nei-et fra den første ble oversett. Foto: Privat.
Det brennende engasjementet for ungdom var aldri der fra starten av. Sjøl om det er så å si altoppslukende i dag.
Bandet fikk Frank til å bli
Frank hadde nemlig veien staka ut mot en jobb i Nordsjøen. Han var ferdig utdanna som automatiker og elektroingeniør, men ville ikke flytte fra Re. Og her hjemme var det ingen jobber å oppdrive i den bransjen.
– Jeg hadde vel ikke helt tenkt på det, da, sier Frank og ler, og beskriver en ganske vimsete ung mann. I dag mener han sjøl at han er like vimsete, bare litt mer voksen.
– Det var ikke snakk om å flytte. Det ville jo bety jo at jeg måtte slutte i Convoy (ungdomsbandet her hjemme). Og det var helt uaktuelt!
Men Franks mamma begynte å bli lei av at guttungen godt oppi 20-åra gikk rundt og slang hjemme. Så hun viste ham en stillingsannonse i avisa og instruerte gutt-
ungen til å ringe Revetal ungdomsskole:
– Det var en liten stilling som svømmeassistent. Og den fikk jeg, sånn helt midlertidig.
Subba att og fram langs bassengkanten i fem år
UNGDOMSBAND: Convoy, med Frank Wedde bak til venstre. Vi ser også Bjørnar Mikkelsen foran til venstre, som Frank reiste ut i verden sammen med for å bli popstjerner. Foran til høyre vaktmester-Kurt i Re kommune og bak til høyre Jernia-Morten. Plakaten er den aller første Convoy fikk laga, tilbake på seint 1970-tall. Arkivfoto.
Dette var det herrens år 1989. Frank skulle subbe att og fram langs bassengkanten på Revetal ungdomsskole i fem år.
– Jeg tok jobben for å blidgjøre mamma litt, og det var snakk om noen uker, maks noen måneder. Bare til jeg fikk meg noe annet å gjøre, liksom.
Det dukka aldri opp noe annet. Og det skal ungdommen i Re, alle på Revetal ungdomsskole, og Re som lokalsamfunn, være glad for. For Frank har vært en ekte Re-ssurs:
Hvorfor ikke ta noen fag?, foreslo rektor John Pedersen. Men Frank hadde aldri noen tanke om å bli lærer. Skole var det siste stedet han skulle jobbe. – Nei, nei, nei, tenkte jeg i starten.
ELSKER ELVERHØY: Frank har mange timer på forsamlingslokalet Elverhøy. Blant annet sammen med teatersjef Rikke Marie Rivrud fra Revetal. Foto: Stian Ormestad.
– Jeg kunne jo stå langs bassenget der og glo, og passe på at de ikke drukna. Ellers var jeg ikke så veldig opptatt av elevene, egentlig.
Musikk som verktøy
Men musikkrommet lokka. Frank har alltid drivi med musikk, det var som sagt ungdomsbandet som fikk ham til å bli i Re. Og Convoy holdt koken i fire tiår – om enn med en pause nå om dagen.
Musikklærer Tom Hansen hadde søkt seg til Revetal på grunn av Knut Høydal, en sagnomsust musikklærer ved skolen den gang. I dag er Knut styreleder for Kulturhuset Elverhøy i Ramnes. Som du skjønner skal veiene krysses mange ganger for disse tre kulturildsjelene i Re.
For drøyt 25 år siden var det Knut som dro Frank inn i musikktimene. Og Frank oppdaga hvor gøy det var å bruke musikk til å hjelpe de som ramla litt utenfor.
Det var i musikkrommet at Frank skjønte at læreryrket ikke var så halvgæli, likevel.
Og da ble det til å ta en slags lærerutdanning ved siden av jobben, Frank studerte hele veien på deltid. På den måten ramla Frank inn i et yrke han aldri kunne tenke seg i utgangspunktet.
SAMMEN MED ELEVENE: Frank protesterte mot riving av 1986-bygget på ungdomsskolen – en kamp han tapte. Han protesterte også mot flytting av Revetal ungdomsskole fra Revetal – som han vant. Her fotografert foran den gamle ungdomsskolebygningen som nå er rivi, sammen med meningsfeller blant det store flertallet av elever som mente det samme. Arkivfoto.
Lærergnisten ble tent
Men kanskje trengs det flere som Frank? Som ikke er av «lærertypen» i utgangspunktet? – Læreryrket er en så viktig jobb at jeg skjønner at det trengs å sjalte ut på lærerutdanningen.
– Men jeg må jo si at jeg tenker tanken: Jeg hadde ryki ut i aller første sving i dagens lærerutdanning. Når jeg ser de nyutdanna lærerne, som har bra med selvtillit, integritet, setter seg i respekt, og har faglig tyngde – og bare kjører på. Klart vi trenger sånne folk!
– Men jeg var ikke særlig flink med fag eller folk, egentlig. Det var først da jeg oppdaga at jeg hadde noe å tilby, at jeg kunne hjelpe de som kanskje ramla litt uttafor, at gnisten ble tent, forteller Frank.
– Men jeg var ikke sånn som de ferske lærerne i dag, som er modne og erfarne allerede i midten av 20-åra. Jeg føler jeg ikke er der enda, sier Frank og ler.
– Jeg blir helt imponert av sånne folk, jeg! Men jeg tror vi trenger både – og i skoleverket. Og der er dagens system litt vel rigid for alle de som ramler utenfor standarden, antar Frank.
– Som for eksempel 4–kravet i matte for å komme inn på lærerutdanninga. – Det er jo helt absurd, spør du meg. Du kan jo være en 6–er med folk og andre fag, sjøl om du sliter litt med den vanskeligste matta.
– Det er alltid en grunn. Alltid!
MINNEHYLLEST: – Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er, som får lov til å være en del av et så stort og flott musikkmiljø. Bare se da vi spurte om folk ville spille på minnehyllesten til John Pedersen: Det var en hitparade på scenen med fantastiske musikere, som fant sammen i nye og gamle konstellasjoner, forteller Frank – her på scenen sjøl sammen med Kurt Shjølberg. Foto: Stian Ormestad.
Det er de som ramler utenfor som fanger Franks interesse. Og grunnene til at folk ramler utenfor, er mange. Men det er alltid en grunn:
– Du må ha det bra, før du kan lære bra. Behovspyramiden trumfer alt. Du må ha det grunnleggende på plass, før du kan ta steget oppover til neste nivå. Og læring ligger lenger opp i pyramiden.
Frank har jobba for ungdom, enten det er i offentlig eller privat regi. Eller frivillig. I løpet av de tredve åra som har gått siden første arbeidsdag på Revetal ungdomsskole, har han også jobba med andre saker og ting.
En femårsperiode var han med på det private avlastningsprosjektet på Elverhøy. Her tok de i mot barn og unge som ikke fiksa skolehverdagen, der de fikk praktiske oppgaver og lærte mye gjennom det.
– Det var snakk om å dekke den nedre delen av behovspyramiden, gjøre ungdom trygge på seg sjøl gjennom å oppleve mestring. Vi hadde musikkstudio, vi mekka på mopeder og biler, det var turer og friluftsliv, ungdommene var med på gårdsarbeid, og så videre.
HJELPER UNGDOM – I ALLE FORMER: Både i offentlig, privat og frivillig regi. Her er Frank sammen med kollega Vigdis Hegg i en ReAvisa-prat om det private omsorgstilbudet som den gang ble drivi på Elverhøy i Ramnes. Arkivfoto.
Elverhøy fikk oppdrag fra mange kommuner, også Re kommune. Men etter fem år var det tilbake til Revetal ungdomsskole: – Vi var flinkere med folk enn med forretningen, forteller Frank.
– Vi kunne jo ikke leve av det, for vi var ikke så kyniske på inntjening. Men ideen var genial, og jobben givende. Og resultatene var geniale. Men det var mer passion enn business.
NY UNGDOMSSKOLE: Nybygget er fint og flott, men moderne skoler kunne med fordel innbudt til enda mer praksis i skolehverdagen, mener Frank. Foto: Stian Ormestad.
Etterlyser mer praksis i skolen
Da Frank kom tilbake til ungdomsskolen, hadde han enda mer verdifull erfaring i bagasjen. En kunnskap han skulle ønske hadde blitt mer etterspurt fra de på toppen av systemene.
Som da debatten raste rundt 1986-bygget. Frank var helt enig med gamle-rektor Pedersen: Vi trenger et praktisk bygg med mekking og musikkstudio, også på den nye ungdomsskolen. Men bygget ble rivi.
– Vi trenger mer praksis i skolen. Det er jeg like overbevist om i dag, som da jeg begynte å få lærergnisten for mange år siden. Hele skolesystemet ser ganske likt ut i dag, som for hundre år siden. Det er min påstand.
– Reformer kommer og går, og hver gang etterlyser folk på gølvet – det vil si lærerne som står i skolehverdagen med elevene våre, hver eneste dag – mer praksis i skolen. Uten at det i realiteten skjer.
– De fleste har det veldig bra på skolen, understreker Frank. – Men vi skal jo drive med tilpassa opplæring. Alle skal komme til oss, og vi skal tilpasse oss alle som blir tvinga hit. Akkurat som alle i grunnskolealder MÅ gå på skole, er det et krav at vi MÅ tilpasse undervisningen så den passer for alle.
– Da ser vi at noen trenger en mer praktisk tilnærming til læring, og det må vi sørge for. Det er mange fine ord – men det er skolehverdagen til elevene som teller til sjuende og sist, sier Frank. Og der mangler det noe i norsk skole i dag.
KULTUR I SKOLEN: Frank har brukt sang og musikk som et av sine viktigste verktøy som ungdomsskolelærer. Foto: Stian Ormestad.
Flinke til å se behovet lokalt
Men på Revetal ungdomsskole er det noe bra på gang med blant annet styrkeklassen. – Det er et skritt i riktig retning, skryter Frank av rektor og administrasjonen:
– De ser behovet og gjør noe med det, hvert fall lokalt.
Frank frykter større avstander mellom topp og bånn. Særlig nå som Re kommune blir en del av en storkommune med Tønsberg. – Større systemer er ikke alltid bra. Menneskene risikerer å forsvinne i systemet, og systemer kan aldri settes over folk. Systemer må være til for folk.
– Jeg mener stort sett at for store enheter aldri er en lur ide. Det risikerer vi kjapt at nye Tønsberg blir, for avstandene blir jo større.
– Men Re vil jo være Re som sted, sjøl om Re kommune ikke eksisterer lenger. Vi må ta vare på identiteten og det gode lokalmiljøet, for det er bare et eneste stort gode, slik jeg ser det, sier Frank med en solid dose lokalpatriotisme.
– Ta vare på Re som sted!
GIKK FRA FOLKEMØTE I PROTEST: Frank og dattera Jenny var blant dem som gikk fra folkemøte om kommunesammenslåing i protest mot hele prossessen. Foto: Stian Ormestad.
– Noen kan kanskje se på meg som en klagete fyr, som protesterte mot sammenslåing og ikke minst protesterte mot å rive 1986-bygget. Men det er jo bare snakk om å si ifra. Og det får vi heldigvis lov til å et lite lokalsamfunn.
– Det kommer av et ønske om at kommende generasjoner skal være like heldig som meg, med å vokse opp på et fantastisk sted. Re er for meg trygt og godt, der jeg alltid har likt meg utrulig bra. Jeg har aldri hatt den store søken ut. Basen har alltid vært Re.
– Bare se på kultur- og musikklivet her. Det er jo et av mange lim i lokalsamfunnet.
– Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er, som får lov til å være en del av et så stort og flott musikkmiljø. Bare se da vi spurte om folk ville spille på minnehyllesten til John Pedersen: Det var en hitparade på scenen med fantastiske musikere, som fant sammen i nye og gamle konstellasjoner.
Alle løfter hverandre opp og fram
KULTURKAFE: Her spiller Frank sammen med kantor Truls Gran på piano og tidligere ungdomsskolelærer og i dag styreleder for Kulturhuset Elverhøy Knut Høydal, på en tidligere kulturkafe på det gamle biblioteket på Brår. Foto: Håkon Westby.
– Jeg veit ikke hvor unikt dette er for Re, for dette kan nok forekomme på flere steder rundt om – men vi må sette pris på det og nesten klype oss litt i armen. Jeg mener den sterke tradisjonen for et rikt musikk- og kulturliv er noe av det som kjennetegner Re.
Se bare på Otto junior, for eksempel, viser Frank til: Otto fra Ramnes er et av landets største gitartalent, som allerede som 14-åring har spilt sammen med Little Stevens og Knut Reiersrud.
– Otto ville spille gitar, og er blitt løfta fram av et samla lokalsamfunn, sier Frank – som sjøl har vært gitarlærer for Otto. På Ramnes skole hadde han Spellemann-vinnende Are Fevang som lærer, og på kulturskolen gitarlærer Tim Mac Veigh Pedersen.
OPPFINNER: Frank fant opp “Easy Rider”, ei støttestang som festes på barnesykler når barna skal lære å sykle. Frank og jentungen Jenny pryder fortsatt produktbilder av “Easy Rider”, fra den tida Frank fronta oppfinnelsen og fikk den ut i butikkene – der den finnes den dag i dag.
– Alle løfter hverandre opp og fram. Alle vil hverandre vel. Det kjennetegner musikk-miljøet i Re, og det gjelder også hele Re.
– Og tenk, hvis kultur og musikk kunne regjere verden. Der alle nye impulser er velkommen, og beriker hverandre. Det blir gøyere jo mer vi blander og mikser. Tenk det hadde blitt en fin verden, ‘a?!
Ble popstjerne – nesten
En gang i tida reiste Frank sjøl ut i verden. For å bli popstjerne. Sammen med Bjørnar Mikkelsen hadde duoen avtaler med de store plateselskapene, i London.
– Vi levde i den trua at vi skulle bli store stjerner, vi hadde allerede erobra verden, oppi hue vårt. At så ikke skjedde, det er egentlig ikke så viktig. Det viktige er at vi prøvde, og at vi opplevde det kicket det var å kjøre på, ha trua, møte de store folka, og stå på vårt.
– Det er noe med den klisjeen at “det er verre å angre på noe man ikke har gjort…”, og så videre.
I nyere tid har Frank vært med Roger Bergan til Nashville og spilt inn countrymusikk. Og Frank har fortsatt en liten hit i låta “Damn Good Day” som han skreiv til Aili Hannisdal.
Franks beste råd: – Fyll dagene dine!
UNGDOMMELIG SJEL: Frank mener han er like vimsete som alltid, bare litt mer voksen med alderen. Her fotografert i den gamle skatekjelleren i 1986-bygget som nå er rivi. Foto: Synne Eggum Myrvang.
Og visste du at Frank også er oppfinner? Frank fant opp “Easy Rider”, ei støttestang som festes på barnesykler når barna skal lære å sykle. Frank og jentungen Jenny pryder fortsatt produktbilder av “Easy Rider”, fra den tida Frank fronta oppfinnelsen og fikk den ut i butikkene – der den finnes den dag i dag.
En allsidig kar, denne læreren som så mange reinger setter stor pris på – gjennom generasjoner. Og det er hans viktigste råd: Gjøre noe. Akkurat som hans mamma hans pusha på.
De færreste veit hvor du ender opp, så det er viktig å prøve litt på veien og fylle dagene med noe meningsfylt.
Hvem veit – kanskje ender du opp et helt yrkesliv der du søkte jobb, helt midlertidig?
RE-PATRIOT: – Re vil være Re som sted, sjøl om Re kommune ikke eksisterer lenger. Vi må ta vare på identiteten og det gode lokalmiljøet, for det er bare et eneste stort gode, slik jeg ser det, sier Frank med en solid dose lokalpatriotisme. Foto: Stian Ormestad.
Dette kunne du først lese i papiravisa – last ned ReAvisa, des. 2019.
Les mer om folk og fe i Re i ReAvisa-arkivet.
Les mer om skoler i Re.
