FARTER VIDERE UT I VERDEN: Amalie Andersen (19) fra Undrumsdal. Foto: Stian Ormestad.
Amalie Andersen har skrivi for ReAvisa siden hun var 16 år. – Jeg har lært veldig mye, forteller hun. Straks reiser 19-åringen til England for å lære enda mer.
Et lite ReAvisa-eventyr: Tusen flere aviser på ti år!
Amalie Andersen (19) har vokst opp i Undrumsdal og gått på barneskole på Solerød, ungdomsskole på Revetal og så Re videregående skole.
UNGDOMS-REDAKSJONEN: Amalie har fulgt opp sin egen aldersgruppe, som ReAvisas egen, lille ungdomsredaksjon. Foto: Stian Ormestad.
Nå venter studiene – og da blir det journalistikk.
«Du skal ikke skrive et lesereinnlegg, da?»
Det hele starta på Revetal ungdomsskole. Amalie sendte en engasjert epost til lokalavisa, og fikk til svar: «Du skal ikke skrive et leserinnlegg, da?»
– Jeg visste ikke at det gikk an, engang. Men tenkte at jeg kunne jo gjøre det. Da skjønte jeg hvor mange som leser ReAvisa. Og hvor mange som leser leserinnlegg!
Amalie har alltid vært engasjert i mye. Og engasjerte folk liker andre engasjerte folk. – Det er moro – og veldig viktig! – at folk bruker stemmen sin! Alle kan gjøre seg hørt! Og gjerne gjennom lokalavisa.
– Jeg tenkte at det hadde vært moro å prøve å skrive mer. Så jeg spurte om jeg kunne få lov til å prøve meg i ReAvisa – og fikk ja til svar.
Liggi mest og sovi på kontoret
Amalie har dekt alt mulig fra A til Å, som alle må i en liten lokalavisredaksjon. Hun har hatt et spesielt øye med sambygdinger på sin egen alder – hun har vært ReAvisas lille ungdomsredaksjon.
Og hun har trivdes veldig godt med lokalavis-jobbinga:
– Det er veldig fritt, og det liker jeg. Her er det ingen vakter, men heller flere oppdrag med en deadline. Så kan jeg avtale når det passer for meg og de jeg skal møte uten å stresse så veldig, hvert fall som oftest slipper jeg det.
– Vanligvis har jeg samla opp saker til en egen skrivedag, og da kan jeg like gjerne ligge i senga hjemme og få ting ferdig, som å komme hit på kontoret.
– Og skal jeg være helt ærlig, så har jeg vel mest liggi og sovi på dette kontoret, sånn etter skolen og før trening eller kveldsjobbing.
Folk vil veldig gjerne prate med ReAvisa
Samtidig som Amalie har jobba i ReAvisa, har hun også jobba i Tønsbergs Blad den siste tida. Hun forteller om mange forskjeller på de to avisene, naturlig nok.
– Den største forskjellen er nok higet etter klikk i Tønsbergs blad, der mye skal dras veldig i en eller annen retning i overskriftene. Mens i ReAvisa er det ikke sånn. Der er det mer informasjon.
– Folk er ivrig på å snakke med meg når jeg sier jeg kommer fra ReAvisa. I små aviser har jeg som journalist mer kontroll på saken helt fram til trykk, enn tilfellet er i mange større aviser, tenker jeg.
– Det er to forskjellige måter å jobbe på, og jeg er glad for at jeg har fått prøvd meg på begge deler.
Speiler lokalsamfunnet vårt
– Men det er i ReAvisa at jeg lærte meg å skrive skikkelige avissaker. Hvordan vi kan vinkle det så det blir interessant å lese. At vi må prate med folk, og få fram hva de tenker og mener.
– Vi er jo egentlig bare et mikrofonstativ som skal speile lokalsamfunnet vårt.
Amalie mimrer tilbake til den spede start før jul for tre år siden. – Jeg synes synd på ReAvisa da jeg leverte de første sakene, sier hun og ler.
– Det var mye å ta tak i, tror jeg – men det ble jo bra til slutt. Jeg lærte veldig mye av tilbakemeldingene jeg fikk.
– For jeg fikk hele veien vite hvordan saken kunne bli enda bedre. Flytte det sitatet opp, kanskje heller velge det bildet, «hva med denne overskriften», og kanskje ta en telefon til. Rett og slett hva som funker.
Skriver akkurat som folk snakkær
Det aller mest synlige som skiller ReAvisa fra de andre avisene rundt Re, er dialekta. I denne avisa er det fritt fram for A-endelser og vi siterer folk akkurat som de snakkær.
– Jeg husker jeg synes det var rart å skulle skrive sånn, spesielt å skrive ord som «sjøl». Men jeg prater jo, ehhh… sånn…. SJØL. Så det har gått fra rart til fint. Nå liker jeg det.
Voksne setter kanskje mer pris på dialektbruken, enn yngre, tror Amalie. For de yngre lokalavis-leserne er det nesten litt eksotisk.
Kanskje nettopp derfor er det viktig å kjøre på med litt dialekt. Holde på det som er Re.
– Nå føler jeg det er litt mer nært og mye mer ekte.
Husk hele Re!
Amalie håper at Re klarer å holde på det landlige preget, også når vi blir en del av Tønsberg kommune.
– Det er egentlig to vinkler å se Re fra, det er blitt litt by-mot-land, internt i Re også. Det er de som assosierer Re med Revetal og bygdeby. Så er det andre som mener Re er bare bøgda.
– Jeg mener vi er heldig som har begge deler, men vi må ikke glemme hva Re egentlig er: Det er landlig med alle de godene små samfunn bringer med seg, det er bygda, med alle kriker og kroker og alt det fine som skjer over hele Re – ikke bare på Revetal.
Så da kom det enda et godt råd fra den engasjerte og energiske 19-åringen, og vi står igjen med to gode råd:
Husk hele Re – og bruk stemmen din, gjør deg hørt!
Vil jobbe med alt mulig innen media
Amalie veit ikke hvor hun havner hen i arbeidslivet til slutt. Kanskje ender hun opp i ei lokalavis – men det blir i så fall lenge til.
Før det er det studier, og hun sikter mot en informasjons- eller kommunikasjonsjobb – kanskje for organisasjoner hun brenner for eller bedrifter som gjør en viktig jobb.
Og aller helst en jobb der hun kan kombinere tekst, foto og film – og bruke alle de muligheter man har i dag i dette faget.
PS: Tidligere ungdomsfrilanser i ReAvisa, Synne Eggum Myrvang – som Amalie tok over etter – går også journalist-studier og jobber i dag i VG, etter å ha jobba i NRK P3 både i Oslo og Trondheim. ReAvisa er stolt av journalistspirene som starta her hos oss!:)
MEST LIGGI OG SOVI: Amalie er ei selvstendig jente, som jobber godt på egenhånd. Det trengs i en liten lokalavisredaksjon. På kontoret har hun mest liggi og sovi etter skole og før trening eller kveldsjobbing. Men alle saker er blitt levert innen deadline – alltid. Foto: Stian Ormestad.
Les også: Kommunesammenslåing – hva da med ReAvisa?
Les mer om ReAvisa.
