GODE MINNER: Da jeg fant denne hjelmen i opprydning av barndomshjemmet ble det mye mimring tilbake til tida som elev på Revetal ungdomsskole. Foto: Privat.
LEDER: Jeg trur jammen meg at de tre åra mine på Revetal ungdomsskole må være den beste perioden i mitt liv. På mange måter er de oppsummert i en liten rosa sykkelhjelm.
Dette kunne du først lese i papiravisa – last ned gratis!
Det var musikk, moro, og ett eller annet som skjedde i kroppen – etter hvert. Jeg var seint ute, så noen stor Don Juan var nok ikke den lille spretten som rakk de fleste andre i klassen til skuldra, og knapt nok det.
MUSIKKLÆRER: Knut Høydal var en fantastisk musikklærer ved Revetal ungdomsskole fram til litt utpå 1990-tallet. Foto: Privat.
Men jeg fant min plass, takket være knallgode klassekamerater og fantastiske lærere.
Den flotte ungdomstida
For eksempel: Fra å ha sitti på gutterommet og plunka på et lite piano, til å bli tvunget ut i det foran alle medelevene.
Jeg som aldri i verden hadde tørt å spelle for noen som helst, spilte plutselig for hele skolen.
Musikk har gitt meg mye glede gjennom resten av livet. Tusen takk, musikklærer Knut! Og takk til spesielt en klassekamerat, Audun – vi speller i band sammen enda, den dag i dag.
Etter så mange år som har gått nå, er det flest av de gode minnene som sitter igjen fra ungdomsskoletida.
En «hemmelig» lapp som skulle bli oppdaga
Lapper som føyk over pultene, fra hand til hand, og helt fram til jentene med det ekstra pene smilet. De har det alltid vært mange av, her i Re.
Lapper med en kommentar eller en tegning som et apropos til det læreren hadde sagt, så mottakerne fikk seg en god latter.
Mye av det jeg husker den dag i dag fra ungdomsskole-pensum, henger på knagger av den sorten: En tegning, en vits, et apropos, eller en parodi. Det glapp bare ut av meg.
Det var også de lappene som ble skrivi for å bli oppdaga av læreren, med en tekst han eller hun utbasunerte høyt så hele klassen skulle få vite hva det sto på den “hemmelige” lappen – men som vi visste at læreren kom til å bli superflau over å lese opp, sånn cirka halvveis uti.
Den pøblete ungdomstida
LEIRSKOLE: Det gikk tydeligvis for seg på leirskole også. Foto: Privat.
Klart det var mange, lange, tørre timer. Jeg kan vel også huske at det ble en del konfrontasjoner med lærerne. Ikke fordi jeg var spesielt pøbel, men fantasien løp vel litt vel løpsk innimellom.
En gang hoppa en klassekamerat og jeg ut av vinduet midt i timen. Det var jo spennende å se om vikarlæreren merka det.
Det gjorde han ikke. Da vi sto der ute, tenkte vi: Hva om vi går rundt og banker på klasseromdøra, og spør etter oss sjøl?
Et større spørsmålstegn skal du leite lenge etter. Vikaren hadde akkurat kryssa oss av på lista, men kunne ikke finne oss i klassen nå.
En annen gang kasta vi snøball. Det var jo forbudt, men så å si helt umulig for en 14-åring å la være med kram og fin nysnø.
Vi ble tatt av en lærer som spurte om navna våre. «Stian», sa jeg og flira. «Roar», sa min partner in crime, og vi lo enda mer. Vi kikka lurt på hverandre, og læreren ble skeptisk.
Han trudde ikke på oss, og dro oss inn på rektors kontor og ropte ut: «Dissa har kasta snøball, jeg får dem ikke til å si navnet sitt – de påstår de heter «Stian» og «Roar»!» – Jo, men det er jo akkurat det de heter, sa rektor Pedersen.
Så ble læreren igjen på rektors kontor – ikke vi.
En utfordrende elev?
Jeg viste tidlig talent for å se saker fra minst to sider. Kverulere, er visst ordet. Hisse på seg en stein, ifølge mamma.
Klasseforstander Christine ble i løpet av en diskusjon som aldri tok slutt så frustrert at hun slo handa hardt i kateteret. Så hardt at hun ble borte resten av dagen og kom tilbake med armen i bind dagen etter.
Sorry sa jeg da, og jeg sier det igjen nå. Og jeg sier tusen takk! Jeg husker godt at jeg leverte et dikt i norsktimen, som jeg lira av meg i full fart. I siste liten, dårlig tid. Men fikk en fantastisk tilbakemelding.
Ord – og det å se saker fra flere sider, akkurat som en journalist skal gjøre – veit vi jo at ble mitt levebrød, etter en vidåpen journalistisk ferd via TV, radio, nett og andre avisredaksjoner og fram til jeg landa her hjemme med ReAvisa.
Men aller først var jeg utplassert i Radio Sjøboden i Tønsberg i 8. klasse på ungdomsskolen. Det var der journalistspiren ble sådd.
Så tusen takk, klasseforstander Christine! For at du holdt ut med meg – nesten, hvert fall på et slags vis. Jeg skjønner i ettertid at jeg kunne jo være en «utfordring». Akkurat som ungdom er i dag, og har vært gjennom alle tider?
En liten rosa sykkelhjelm
GODE MINNER: Tre ungdomsskole-år oppsummert i en liten, rosa sykkelhjelm. Foto: Privat.
Kort fortalt er de tre ungdomsskole-åra mine oppsummert i en liten, rosa sykkelhjelm:
Da det ble påbudt med sykkelhjelm for oss som sykla til skolen, tok jeg den billigste hjelmen jeg kunne finne og pruta den helt ned til «nesten gratis».
Per-Aage på Persbu visste vel at han aldri ville blitt kvitt den knallrosa isopor-hjelmen, uansett. Når en tulling var interessert, så var det bare å få solgt!
Den kom jeg syklende med, til latter fra de andre elevene. Jeg kan aldri huske at vi lo AV hverandre, bare MED. Hjelmen ble pynta med hilsner.
REVETAL UNGDOMSSKOLE 50 ÅR! Les mye mer om Revetal ungdomsskoles første femti år i papiravisa, der lokalavisa mimrer sammen med våre lesere. Faksimile: Forsida av ReAvisa, mars 2019.
Det var først da jeg fant den igjen i opprydning av barndomshjemmet, at jeg skjønte hvor fantastisk fine vi var med hverandre:
Det er bare gode, snille og morsomme kommentarer. I reine SMART-ånden, lenge før vi hadde noe sånt i Re.
Tusen takk!
Så på vegne av tusenvis av reinger som har gått på Revetal ungdomsskole gjennom femti år:
Tusen takk for gode ungdomsminner! Og måtte det bli mange, mange flere av samme sorten. Om enn litt mindre pøblete.
Av Stian Ormestad, ReAvisa.
Les mer om ungdomsskole-jubileet i papiravisa – last ned gratis!
NORSKLÆRER: Christine Rognstad brant spesielt for norsk-timene. Bildet er fra leirskole på Dombås på starten av 1990-tallet. Foto: Privat.
Les mer om skoler i Re.
