ALLSIDIG: Salmaker Silje Sverkholt (29) er en allsidig salmaker. Her produseres en fiolinkasse. Foto: Stian Ormestad.
RAMNES: Salmaker går under definisjonen verneverdig håndtverksfag. Bare et titall fagbrev finnes i Norge i dag – ett av dem henger på verkstedveggen hos Silje Sverkholt (29) fra Ramnes.
- Denne saken sto på trykk i ReAvisa desember 2016 – last ned avisa her.
Dette faget er det ikke mange som livnærer seg av lenger. Silje Sverkholt (29) prøver så godt hun kan, med nye ideer for hvordan hun kan lage et nytt levebrød av et gammelt fag.
– Det er ikke lett å overleve i et såpass smalt fag, forteller Silje – derfor er hun allsidig. I tillegg til salmaker, er hun også saltilpasser. Silje er nevenyttig på så mange vis, så i verkstedet hjemme i Ramnes lages og repareres det meste i skinn og lær.
I tillegg arrangerer hun kurs for å lære andre faget, som forrige helg da fire kursdeltakere sydde sine egne vesker.
SALMAKER: Silje Sverkholt (29) har verdens beste yrke. – Perfekt å kombinere det å jobbe med håndtverk og hest. Foto: Stian Ormestad.
Silje jobber for å fremme faget. Hun sitter i prøvenemda for salmakerfaget, sammen med tre andre fra vårt langstrakte land. Hun er sensor, lager prøver og eksamensoppgaver, og bedømmer praksisoppgaver.
Det blir mye reising. Den hvite kassebilen har passert 25.000 kilometer bare dette året, på kryss og tvers i både Norge og Sverige.
– Det finnes en del salmakere på hobbybasis, men fagfolk med fagbrev finnes det ikke mange av lenger. Vi er vel seks med fagbrev innen hest, og like mange sånn cirka innen bil. Salmaker innen portefølje, som vesker, kofferter med mer, finnes nesten ikke lenger. Jeg veit om bare en, i Midt-Norge.
NERDEVERKTØY: Silje Sverkholt (29) har verkstedet fullt av «nerdeverktøy», forteller hun. Her er noe av spesialverktøyet du ikke finner mange andre steder. Foto: Stian Ormestad.
Mens faget står i fare for å dø ut her til lands, lever det i beste velgående i Sverige. Der tok Silje sin treårige utdannelse fram til fagbrev, og det er dit hun reiser for å hente råmaterialer og faglig påfyll.
– I Sverige har de en sterkere ridehestkultur. Jeg har gamle svenske klassekamerater som lever helt greit som salmakere. Her i Norge er det mer tradisjon for arbeidshest. Vi har ikke helt skjønt hvor viktig det er å ha en sal som passer både til hest og rytter, sier Silje engasjert.
– Det er helt klart et behov for salmakeryrket og saltilpassing. Det er ikke ofte jeg kommer ut til en kunde der alt er på stell, forteller Silje.
HESTEJENTE: Både Silje og hestene hennes er premiert en rekke ganger. Foto: Stian Ormestad.
Det er mye hest i landlige Re, så det finnes et lokalt marked for fagkunnskapen. Sjøl om det er få salmakere, finnes det mange saltilpassere. Få har kunnskapen til en salmaker i bunn.
– Jeg er veldig glad for å ha salmaker-faget i bunn, før jeg tok utdanningen som saltilpasser. Jeg kan se på to sekunder om det funker eller ikke. Det har så mye å si for både hest og rytter.
Silje forklarer at det blant annet går på en følelse for materialet. – Det er store forskjeller. At læret ikke er som papp, for eksempel. Og om det er en skikkelig søm. Fasongen på bommen – skjelettet i salen – og materialet den er lagd av. Sånt ser jeg med en gang.
EI HALV KU: Her henger ei halv ku, mens på arbeidsbordet ligger forskjellige lengder av lær av forskjellig tjukkelse, glatthet og farger. Foto: Stian Ormestad.
Det er stor prisforskjell på saler, reimer og tøy Silje lager, og det som importeres fra utlandet og selges i de fleste hestebutikker. Silje klarer ikke matche prisene på import fra India, Argentina, med flere.
Men med store prisforskjeller følger også store kvalitetsforskjeller.
– Mens én sal holder resten av livet og kan tåle alt, kan en annen gå i stykker bare du kommer borti en grein, sier Silje.
Engasjementet for faget, for kvalitet, for en sunn og etisk produksjon, og for det å reparere istedenfor å kaste – det er helt grunnleggende for Silje.
– Folk er ikke så opptatt av å reparere ting lenger. Det er mer snakk om kjøp og kast. Det er ikke sikkert det blir noe billigere i det lange løp?
DYKTIG: Både fagbrev og diplomer av mange slag henger på veggen i verkstedet. Foto: Stian Ormestad.
Når det gjelder sunn og etisk produksjon, kan det ligge mye grums bak de importerte produktene. Silje veit at alt er på stell i Sverige.
Hun reiser over til fabrikken sjøl for å hente råmaterialer. – Det er trygt og godt. Da veit jeg at ingen arbeidere har dødd i garveprosessen, for eksempel.
Hovedkundegruppa er hestefolk. Noen ganger lager hun en sal fra bunn av, men mest av alt hjelper hun med å tilpasse det utstyret folk allerede har til hest og rytter.
Det vanligste er å bytte ut stoppen – det vil si ulla i putene under salen – så den blir myk og fin igjen. Stoppen skal tilpasses slik at rytteren sitter balansert. Det står kassevis med norsk ull i et hjørne av verkstedet. Hun hjelper også til å finne fram til brukt hesteutstyr.
En sjelden gang skal noe repareres. Det liker Silje veldig godt.
ROTEHYLLE: Alle verksted må ha ei hylle der du kan sette alt mulig rart. – Det hender jeg prøver å rydde i hylla, men da blir det bare enda mer rot… Foto: Stian Ormestad.
Gården på Tufte i Ramnes leier hun. Her både bor og jobber hun, uten den beste timeslønna. – Huset er bygd i 1750, ifølge bygdeboka. Hadde jeg vært millionær skulle jeg gjerne kjøpt huset og pussa det opp. Men du bli’kke millionær av detta.
Likevel velger Silje å jobbe med det hun brenner for. – Jeg har alltid laga ting med hendene, jeg pusler alltid med ett eller annet. I tillegg er jeg ei hestejente. Å kombinere hest og håndtverk er egentlig perfekt, bortsett fra at det er vanskelig å leve av det.
– Men det har også noe med å ta vare på et gammelt håndverksfag, forteller Silje engasjert.
MER VERKTØY: Over alt er det verktøy for alle slags oppgaver. På bordet står dette, for «småpirk». Foto: Stian Ormestad.
Silje håper et samarbeid med Maihaugen og Norsk hestesenter, som er helt i startgropa, kan føre til flere salmakere.
Et av målene er en fagskole som kan sørge for en alternativ vei til fagbrev, nå som det er så veldig små muligheter for å finne en lærlingplass i Norge.
Faget hører kanskje hjemme på museum på Maihaugen, men også i dagens yrkesliv, mener Silje.
Hun vil ikke være en del av bruk og kast-samfunnet. Hun vil stå inne for en sunn og etisk produksjon.
Det eneste denne produksjonen går utover er hendene hennes:
– Jeg liker best å sy for hånd. Jeg har en symaskin, men den har jeg satt igjen hjemme hos mamma.
LÆR: Silje brenner for kvalitet. Og er tilsvarende oppgitt over dårlig kvalitet. Foto: Stian Ormestad.
Sjøl om det er vanskelig å leve av et gammelt fag, har Silje hele tida nye ideer for hvordan hun kan lage et nytt levebrød av et gammelt fag.
Flere kurs står på trappene, flere ideer til flotte ting hun kan lage og selge kverner i hodet hennes.
– Det blir jo veldig flott da! Om jeg får si det sjøl. Men ikke skriv at jeg sa det, ‘a, sier Silje og ler. Men vi skriver det. For det stemmer på en prikk.
KURS: En viktig del av jobben, er å lære bort faget til andre. Derfor kan det bli flere kurs framover, som dette forrige helg. Her syr June Haug (29) fra Horten, Linda Bogar Kleven (30) fra Solbergelva og Kirsten Waardenburg (27) fra Oslo hver sin veske, under veiledning av Silje Sverkholt (29). Foto: Stian Ormestad.
Les også om glasskunstner Anne Ka Munkejord i Glasshytta i Vivestad – og se video:
Les også om trekunstner Vidar Flåteigen – og se video fra snekkerverkstedet på Horn: