FAMILIEFOTO: Hele familien er samlet i sofaen: Mamma Mariam Milaji (26) og pappa Firas El Mostafa (37), pluss alle fem barna. Foto: Stian Ormestad.
KIRKEVOLL: – Hvis vi kunne takka hver eneste en for hvordan vi er blitt tatt i mot, så skulle vi gjerne gjort det, forteller den syriske familien.
Familien på sju kom til Re i september i fjor. Flukten fra Syria starta for snart fire år siden, da de rømte fra hjembyen Raqqa – byen som nå regnes som hovedstaden i den islamske stat (IS).
KUNNE IKKE VELGE SIDE: – Alle ble tvunget til å velge side: Enten med Assad, eller mot Assad. Jeg kunne ikke velge side, der begge drepte og stjal, forteller Firas. Foto: Stian Ormestad.
ReAvisa møter familien hjemme i stua i Kirkevollfeltet.
Bare mamma Mariam Milaji (26) er hjemme når lokalavisa banker på døra, pappa Firas El Mostafa (37) er fortsatt på runden til barnehage og skole for å hente barna.
– Snakker du norsk?
– Nei, svarer Mariam på klingende norsk, som den største selvmotsigelse. Så går praten, kanskje ikke helt flytende – men vi skjønner hverandre greit. Hun har lært mye norsk på kort tid.
– Ja, snakker litt norsk, kan Mariam være enig i.
TRYGT NABOLAG: – Syrere blir behandlet dårlig i Libanon, der kan fremmede slå syriske barn uten forvarsel. Her i Norge er det trygt og godt, og barna kan gå ute alene på gata, forteller Mariam. Foto: Stian Ormestad.
Pappa kommer hjem med barna, fem i tallet – tre på barnehage og to på skole. Vi venter også på et ektepar som kan oversette att og fram fra norsk via kurdisk til arabisk – og den andre veien tilbake.
Tolkene Rozan Mahmoud (36) og Anver Kalid (43) bor i Brekkeåsen. Rozan kom til Re som barn, mens Anver var voksen da han kom hit. Rozan snakker godt norsk, kurdisk og litt arabisk. Anver snakker ikke så godt norsk, men kan litt kurdisk og snakker veldig godt arabisk.
På den måten skal vi nok klare å unngå misforståelser.
FOLKSOMT I STUA: Hele den syriske familien, de to tolkene og familievennen Irene Skagen er på plass i stua, der folk kom og gikk. Alle fikk sniki til seg en halvtime – time ved lunsjtider for å snakke med lokalavisa. Foto: Stian Ormestad.
Du har kanskje sett Rozan på KappAhl Revetal, der hun jobber til daglig. Anver jobber på postterminalen på Borgeskogen. Sammen med Irene Skagen (50) er de noen av mange gode naboer som har trådd til da flyktningfamilien kom til Våle.
Irene klarer å gå fra noen minutter i storefri på Kirkevoll skole, der hun jobber som barnepleier. Det blir etter hvert folksomt i den lille stua. Folk kommer og går.
Irene mener det var dårlig stelt når familien kom til den kommunale boligen.
– Alle hadde hver sin seng, det sto en sofa her, et lite kjøkkenbord med noen stoler – det var det. Det var ikke ett eneste lys som virka, ingen varmeovner virka, det var kaldt og mørkt, og de hadde ikke klær – ja, du skjønner tegninga.
En startkaptital på totalt 26.000 kroner til en hel familie på sju som sto på bar bakke, er ikke mye å skryte av. Fem barn skulle ha fullt sett med tørre, varme klær. – De hadde jo ikke så mye som en strømpebukse engang!
Irene fulgte opp familien sammen med flere andre gode hjelpere. De visste ikke hvor butikkene var, de kunne ikke språket, de var «lost i Re». Mariam forteller at de ikke aner hva de skulle gjort uten Irene.
– Ja, hva annet skulle man gjøre da, enn å hjelpe? Her lå det fem unger med feber, forteller Irene.
POPULÆR I UNGEFLOKKEN: Irene leker og har det moro med barna. I løpet av den korte tida hun er innom har hun også fått massasje. Foto: Stian Ormestad.
Irene la ut ei liste med hva som trengtes på sin Facebook-profil – og oppfordret folk til å reise direkte til familien og levere det de hadde til overs der.
Både fordi det var mest praktisk, og fordi det sørga for at folk ble kjent med de nye naboene.
Det kom folk på døra med tepper, kommoder, skap, bestikk, med mye mer. En pappa på skolen kom med verktøy som Firas satte stor pris på. Han er en nevenyttig kar som heller fikser ting sjøl enn å vente på at kommunens folk kommer – nå som han har verktøy.
Naboer kom på besøk tidlig og seint. – De spurte om vi trenger sykler, spill, leker. Vi er så takknemlig, forteller Firas.
Familien har ingen bil, men andre foreldre i klassen til de to skolebarna deres har tilbudt seg å kjøre og hente når det er bursdager og andre sosiale happenings.
Rozan og Anver har mest av alt hjulpet til som tolker, pluss mye kjøring og praktisk hjelp.
Ekteparet gjentar flere ganger hvor takknemlig de er. De har bare følt seg velkommen til Norge og Re.
– Vi visste ikke at det fantes så mye gjestfrihet som det gjør her. Folk hilser og er hyggelige når vi møtes på gata. Vi har fått mye, og er takknemlig for det. Men det flotteste, hver dag – det er et smil. Nordmenn smiler veldig mye.
Ekteparet forteller at det er mye latter i dette landet. Og vi har all grunn til å smile og le her i Norge, mener Mariam.
– Dette er helt nytt for meg, vi har blitt ganske vant til å være utrygge – spesielt for barna. Men her er det trygt og godt – og trygghet betyr alt.
Det som har imponert Mariam mest, er hvordan barna blir behandlet på barnehage og skole.
– Barnehager og skoler er så mye, mye bedre enn jeg trodde det gikk an å få det. Med bare flinke folk. Det er helt fantastisk!
FULL FART: Maha (7) elsker fart og spenning – og tøyse med Irene. Foto: Stian Ormestad.
Maha (7) går i 1. klasse på Kirkevoll skole. Etter bare fire måneder i landet snakker hun flytende norsk.
– Og synger på norsk, forteller hun ivrig.
Det beste med Norge er at her kan vi gå på ski og ake.
– Hvorfor er det så gøy?
– Fordi jeg aker fort!
– Ski da?
– Fordi det også går veldig fort!
Irene ler og skyter inn: – Ho der er rett og slett litt gæærn!
Sjuåringen forteller at hun har fått ei veldig god venninne rett oppi gata. Hun ramser opp flere venner i klassen, men de bor litt lenger unna.
Maha husker ikke hva det første ordet hun lærte på norsk var.
– Det kom egentlig mange ord på en gang.
Storebror Jassem (9) er mer sjenert. Han har begynt i 3. klasse og kan prate norsk, men svarer mest med et nikk med hodet. Abdul Azis (5) går siste året i barnehagen, og Hala (4) har to år igjen. Rimes (2) går sitt første år i barnehagen.
En trygg framtid for barna var grunnen for å flykte fra Syria.
Familien flykta lenge før IS var en trussel. For fire år siden var krigen i Syria i startfasen, og da var det president Bashar al-Assad som sto for krigshandlinger mot sitt eget folk.
IKKE FATTIGE I SYRIA: Familien var ikke fattig, men utrygg. Derfor tok de med seg barna og rømte fra Raqqa i starten av Syria-krigen, forteller Firas. Foto: Stian Ormestad.
– Vi var redd for ungene. Vi kunne ikke bli i Raqqa. Vi hadde både penger og bil, og kjørte til Libanon, forteller Firas, som jobba som murer.
– Vi hadde nok penger til å leie et hus. Vi slapp å bo i telt i flyktningleir. Men det var vanskelig å finne jobb, og veldig dyrt å bo i Libanon, forteller Firas. Det kom flere søsken etter, og de hjalp hverandre så godt de kunne. Sammen åpna de en liten klesbutikk.
Samtidig var familien registrert som flyktninger. De prøvde å søke asyl på mange ambassader; Sverige, Tyskland, med flere. At det ble Norge, var helt tilfeldig. Sånn er systemet – det er totalt tilfeldig hvem som havner hvor.
Mens Firas reiste til Norge med sin familie, måtte broren ta med seg sin familie til Canada.
Å bli igjen for å kjempe for fedrelandet var helt umulig, mener Firas. – Alle ble tvunget til å velge side: Enten med Assad, eller mot Assad.
– Jeg kunne ikke velge side, der begge drepte og stjal.
– Enten støtte en despot som dreper sitt eget folk, eller støtte en opprørsgruppe – alle kriminelle. Jeg ville ikke være på noen av sidene.
– Så er det jo bare blitt verre siden den gang med IS, sier Firas og tenker seg lenge om. Han mener Syria er fortapt i en verden mer prega av krig, konflikt og terror.
– Det er selvfølgelig en stor sorg. Vi har fortsatt mange i familien vår der enda, foreldrene våre og en del søsken. Men alle setter vel barna sine høyest, også over foreldre – og fedreland. Små, uskyldige barn må beskyttes – sjøl om det betyr at storfamilien splittes. Sånn er det i krig.
FLYKTA PÅ GRUNN AV BARNA: Mariam har minstejenta Rimes (2) på fanget. Hun ble født mens familien var registrert som flyktninger i Libanon. Foto: Stian Ormestad.
Firas mener det er helt umulig å reise tilbake til Syria.
– Syria blir aldri som før. Det er helt umulig. Syria vil bli som Irak, som fortsatt er ustabilt etter så mange år. Det er bare de aller mektigste med veldig, veldig mye penger, våpen og makt som kan bli der og leve et så å si normalt liv. Likevel er ingen helt trygge.
Firas mener krigen kommer til å fortsette, og den kommer til å spre seg, – dette kommer til å bli veldig stort. – Dette er ikke bare snakk om krig, men om terrorisme.
– Kan det spre seg til Norge?
Her ber tolken Rozan si noe for sin egen regning, som flyktning som kom til Re på 1990-tallet. Hun forteller at mange flyktninger, som allerede er etablert i Norge, kan være minst like bekymra for den store flyktningstrømmen som det mange nordmenn er.
– Vi er like redde for at terroren sprer seg som alle andre. Det er krig og terror vi flykter fra, det er krig og terror vi frykter mer en noe annet.
VIL TAKKE ALLE: Familien forteller om en fantastisk mottakelse i Re. Nå er pappa Firas sitt største ønske å begynne å jobbe og betale tilbake til samfunnet. Foto: Stian Ormestad.
Firas er enig ifølge tolkene, men skjønner ikke at det kan finnes flyktninger som kommer for å spre mer hat, krig og terrorisme.
– Det er mange flyktninger, og da kan det være noen med uærlige hensikter. Det er alle slags folk, også blant flyktninger. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle ta med meg krig og elendighet hit, eller stjele og leve et dårlig liv her – da kunne jeg like gjerne blitt der jeg var. For der var mulighetene veldig gode for et sånt liv. Her er det fredelig og godt, og vi vil leve et fredelig og godt liv.
– Vi flykter fra utrygghet – og da vil vi ikke ha den samme utryggheten her. Det er ikke derfor vi kommer hit. Jeg skjønner ikke at noen andre kan ønske noe sånt heller.
Hver dag tar ekteparet bussen til Tønsberg for norskopplæring. Aller helst ønsker Firas seg en jobb. Han har en drøm om å bli elektriker, vaktmester, eller noe annet praktisk arbeid – det passer ikke ham å sitte ved skolepulten.
– Det er veldig slitsomt å sitte på skolen hele dagen. Jeg har alltid hatt en jobb å gå til, aldri vært uten jobb. Jeg vil helst komme i jobb så fort som mulig.
Mariam trives på skolen. Med sine 26 år er hun fortsatt ung og har framtida foran seg. En stund til vil hun være hjemmeværende, men når barna er litt større er drømmen å bli frisør.
FÅTT VARMEN: Da familien kom til den kommunale boligen, var det hverken lys i lampene eller varme i ovnene. Nå er alt på stell takket være gode naboer og Re kommune. Foto: Stian Ormestad.
Begge er ivrig på å komme i gang og starte på det norske livet sitt. De skryter av flyktningkontoret og NAV Re – men innrømmer også at uten hjelp fra privatpersoner hadde det vært et veldig vanskelig møte med Norge og Re.
Irene, som kanskje den viktigste gode hjelperen, vil ikke kritisere Re kommune. Hun kaller det kommunikasjonssvikt, der flyktningene blir overlatt til seg sjøl uten å skjønne stort.
– Jeg vil ikke være direkte kritisk, men heller gi et godt tips for framtida:
– Gi klare beskjeder, og vær sikker på at flyktningene har forstått det som er sagt. Det er viktig at de veit hvem de skal snakke med, så de får den hjelpen de trenger til å komme i gang, råder Irene.
– Da går alt så veldig mye bedre!
HØYT OG LAVT: Det tar litt tid å samle alle til et familiefoto med sju store og små. Foto: Stian Ormestad.
Flyktningene om Re: – Fredelig, og veldig kaldt!
LIKER DU LOKALAVISA – VIL DU STØTTE JOBBEN SOM GJØRES?
REAVISA-VIPPSEN ER 54 02 82.
Les mer om flyktninger i Re.
